19. aug
 
Leter etter sjela si
Nå leter hamarsingene etter sjela si igjen. De gjør det med jevne mellomrom. Så det er tydelig at de savner den.

Publisert: 04.mar.2011 07:42
Oppdatert: -

Forrige gang Hamar-folk var på utstrakt sjelesøk, var i forbindelse med byjubileet i 1999. Men de fant den nok ikke, siden de fortsatt leter. Gangen før var i forbindelse med OL i 1994, da Hamar fikk Vikingskipet og skulle bli vikingby.
Og nå er sjelegranskingen i gang igjen, denne gangen med serien av folkemøter på Hydranten som hovedarena. Og hit strømmer folket til, både de sjelløse søkende, må en tro, og de mer sjelfulle som mener seg i stand til å bidra til å definere Hamars identitet.
For det er ikke noe mindre enn «jakten på sjæla vår» det dreier seg om, som det het på forrige folkemøte fra programlederen med ikke-hamarsk opprinnelse.

Spesielt

Det spesielle med Hamar er sannsynligvis at denne jakten stadig dukker opp igjen. Tenker en på brumunddøler for eksempel, og det er egentlig en fin ting å tenke på, så driver de sjelden eller aldri og leter etter sjela si. Det kan enten bety at de vet hva den består av. Eller at de synes andre ting er viktigere.
Men i Hamar vet de det tydeligvis ikke, og de vil gjerne finne det ut. Og det er også høyst prisverdig.
Men hvor skal en begynne å lete?
Gjerne er et steds og et folks sjel noe som har med geografi, natur og historie å gjøre; såpass vidt bør det være. Sjelen har også noe å gjøre med stedets særpreg; sjelen eller identiteten er noe av det som skiller stedet og folket fra alle andre. Så hva har Hamar, som andre ikke har? Hva tenker folk på når de hører navnet Hamar?
Og tro bare ikke at folk tenker HamKam, for det må da gå an å tro bedre om folk enn som så.

To byer

I en turistbrosjyre om Hamar fra andre halvdel av 1990-tallet er det nettopp Hamars særpreg som er utgangspunktet. Og her heter det at det spesielle med Hamar, er at Hamar er to byer - en moderne by, og en middelalderby. Og det helt særegne med Hamar er at disse to byene ligger side om side; de er der begge to, ved siden av hverandre, bare at vi ser den ene og ikke den andre. Det er noe ganske enestående.
For da kjøpstaden Hamar skulle etableres i 1849, utgjorde middelalderbyen noe av utgangspunktet, selv om den hadde vært begravet i 400 år. Men det nye Hamar, kjøpstaden, ble lagt litt lenger inn i vika, i et område så fylt av ufruktbare sumper og ugjennomtrengelig krattskog at det ikke kunne brukes til noe som helst fornuftig annet enn å bygge en by for kremmere. Og så fikk gamlebyen hvile i fred ute på Domkirkeodden, uforstyrret under torva.
Og det er umulig å tenke at det ikke har fått konsekvenser for folk å leve i 162 år i en by der middelalderen er nærmeste nabo. Det er mulig en blir litt middelaldersk i hodet sitt av det.
For det er klinkende klart at vokser du opp og lever livet i en liten middelalderby i Sør-Europa, da blir du preget av det. Du blir ikke mindre preget av å vokse opp i en by som er to byer, men du ser bare den ene. Er det rart at du aner at det mangler noe vesentlig?

Biskop Mogens

Det var for øvrig i gamlebyen at den norske middelalderen ble avsluttet, om en skal være litt tabloid. Da den katolske biskop Mogens skulle arresteres og sendes til København, falt han som vi vet på kne og takket Gud for hver dag han hadde hatt i gamle Hamar. Og så forteller Hamar-krøniken at han ba «O Gud Fader udi Himmelen, findes vi ikke før, da Gud give det vi findes i Himmerige. Denne bøn bad han med grædende Taare og sagde vale, vale, vale.»
Og enten det betyr «farvel» eller «lev vel» så er dette fortsatt de mest berømte ord som er utsagt i denne byen, komplett uavhengig av hva selv Einar Busterud gjennom årene har greid å trøkke ut av seg av både gullkorn og mindre edle korn.

Begravd

Så kanskje det rett og slett er her sjelen ligger begravd, den vi stadig leter etter. Det er under torva på Domkirkeodden den gjemmer seg. Og kanskje kan det til og med fortsatt stå en og annen hamarsing en sommernatt ytterst på Geiteryggen og hviske «vale, vale» til byen sin, ikke fordi han skal bli sendt i utlendighet som biskop Mogens, men heller fordi en på slike kvelder kan ane noe som berører en så dypt inni en at det kjennes nesten som det er en sjel der. Det er ikke så ofte det skjer, men det har skjedd.
Det er i hvert fall fristende å tenke slik om en by og et folk som til de grader er opptatt av å finne sjela si. Kanskje vi er så opptatt av å lete etter den, fordi den ligger begravet der ute, så vi kan ane den, men får bare ikke tak i den? Det er i hvert fall en trøstefull tanke.
Og det er definitivt besnærende å tenke at hamarsjela skal være knyttet til det vakreste stedet i innlandet - ytterst mot Mjøsa på Domkirkeodden. Det kan nærmest ikke tenkes en mer perfekt kombinasjon. Jeg tror vi skal tenke at det er der den ligger, rett og slett.

Siste dag

Forresten er det heller ikke mulig å se for seg annet enn at Einar Busterud på sin siste dag som Hamars ordfører i høst kommer til å ta turen utom Geiteryggen, vende seg mot byen sin og hviske så stilt at alle hører det «vale, vale, vale». Før han forsvinner oppi Vang igjen og ventelig slutter å hviske på latin.

Åpningsforestilling

Men én ting må det være lov å ønske seg. Og det er at på åpningsforestillingen i Hamar kulturhus på Stortorget 12. desember 2013, som en kan håpe det blir, skal Teater Innlandet sette Hamar-krøniken på scenen. Og det sier seg selv at John Nyutstumo skal spille rollen som biskop Mogens. Det kommer til å bli en absolutt strålende sjelfull kveld.
 

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke