18. aug
Liv på vent: På perrongen møter vi et rollegalleri som lengter bort, og noen som blir igjen. Og toget er stadig forsinka. Her er iallefall gjenkjennelsfaktoren høy for de aller fleste.Foto: erik berg
 
Lite håp på sporet
At det er lettere å forholde seg til bikkjer enn til folk, er følelsen man sitter igjen med etter Riksteaterets «Kan noen gripe inn». Det gir ikke noe stort håp for menneskeheten. Men det er jo litt sant.

Publisert: 19.okt.2017 22:34
Oppdatert: 19.okt.2017 22:39

Om ikke forestillingen levner mange illusjoner om Kjærligheten og annen mellommenneskelig kontakt, så er nok gjenkjennelsesfaktoren desto større. Det kan tyde på det, for stående applaus ble det i Kirsten-Flagstad salen i går. Tematikken gjelder antakeligvis ikke bare folk i Hallingdalen. Men særlig oppløftende, er det jo ikke, selv om musikken svinger. Og det hjelper nok å være Bjella-fan, for å se forbi tristessen.

fra sang til teater

Undertegnede har dessverre aldri vært fan, etter min mening bikker tekstene hans for ofte over til det for lettkjøpte. Men da er det desto «lettere» å forsøke seg på en «nøytral» tolkning av teaterstykket, som det jo har blitt av låtene fra Bjellas fire album. For hva er det regissør Lasse Kolsrud ønsker å fortelle oss, bortsett fra å få Bjellas låter til å passe inn i et slags narrativ?

livet på stasjonen

Akkurat dét blir klarere når stykket nærmer seg slutten, heldigvis. Da har vi fulgt skjebnene til en gruppe mennesker som venter på toget, på en stasjon i Utkant-Norge som alle på sine vis sliter med å knytte bånd til hverandre og andre mennesker generelt. Vi har et, nei to, kjærestepar som krangler, en ensom mann, og en kunstner. Og bandet, som også på en måte er med i spillet. Det meste av dialogen foregår gjennom sangene, som treffer godt og framføres med trøkk. Dette er jo en slags cabaret, og skuespillerne og musikken kler den litt karikerte formen. Humor blir det også, kanskje morsomst når Bjella selv deltar gjennom togstasjonens høyttaler, som livstrøtt stasjonsmester.

tomhet

Einstøingen som konkluderer med at bikkja «Dreng» er bedre selskap enn folk fordi «han veit kem eg e og enda e han god med meg», gir stykket en trist, og litt feig konklusjon. Og man ønsker at noen skal gripe inn, at «hjarta skal åpne seg» og at ikke alle bare velger bort hverandre og stikker av. Men det var kanskje poenget. At noen ganger får vi det ikke til.

Terningkast: 4

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke