Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
20. sep
PÅ TOPPEN: Renate Grimsbø Kulbrandstad og Thomas Kulbrandstad har tatt dette bildet på toppen av Hugøy. FOTO: Privat
 
Renate og Thomas fulgte drømmen – på ei øy i havgapet
Renate Grimsbø Kulbrandstad (46) og Thomas Kulbrandstad (46) fra Stange lot drømmen bli til virkelighet. Nå tilbringer paret ett år på ei øy, ytterst i havgapet i Sogn og Fjordane.

Publisert: 18.feb.2017 09:24
Oppdatert: 18.feb.2017 09:38

De hadde snakket om det lenge, ta ett år bort og gjøre noe helt annet. Bo et sted der en kunne leve med vær og vind og leve av det en produserte selv. Tenk om ... Men det passet aldri helt.

Men så passet det. Foreldrene på begge sider var spreke, de tre dine/mine barn var i gang med sine egne liv. Renate og Thomas satt i førersetet i sitt eget liv. Nå kunne de faktisk gjøre det.

De var enige om at det måtte være et sted ved kysten der de kunne livnære seg på fiske. Litt båtvante var de, oppvokst ved Mjøsa og etter å ha feriert flere somre ved Lyngør. Men de så at dette ville bli noe helt annet.

I oktober 2015 la de inn annonse på Finn.no. Det kom mellom 40 og 50 svar, og blant svarene var det et hus på Hugøy (Huvøyna) i Solund kommune. Et hus som ble brukt til fritidsbolig og som trengte litt oppussing mot rimeligere leie.

– Vi dro dit i januar og skjønte fort at dette var stedet vi var på jakt etter. Huset var litt slitent, men det ligger utrolig idyllisk til. Det var her vi ville bo, sier Renate. Thomas er utdannet tømrer og var klar til å ta et tak. Verken hun eller Thomas lot seg skremme av at de var de eneste fastboende på øya som er én kilometer lang og to kilometer bred.

Så gikk alt veldig fort. De gjorde avtale med huseieren om å få overta huset fra 1. august. Renate fikk permisjon fra jobben sin på kvalifiseringssenteret i Stange der hun lærer innvandrere norsk. Thomas fikk også permisjon, men valgte etterhvert å si opp jobben sin som leder av rusteamet i Stange. Med teksten «Kom igjen» av CC Cowboys presenterte de ideen sin for kolleger og familie:

«Kjære, jeg har tenkt litt,

tenkt litt på det du sa,

la oss pakke det vi har, og dra,

Å finne oss et sted ved havet,

eller foten av et fjell.

Og kanskje kan vi leve litt

av det vi dyrker selv.

Så kom igjen, kom igjen.

vi står i nærheten av en drøm,

tiden vår går, går så fort,

men livet er ikke kort.

så kom igjen, så kom igjen.

Kjære, vi bare gjør det,

peiler ut en ny kurs og drar,

en ny historie skrives

om vi sier ja...

(Tekst: Magnus Grønneberg. Gjengitt med tillatelse av CC Cowboys)

Teksten var som skrevet for dem – følg drømmen, bare gjør det. Ungene syntes de var tøffe som kunne finne på noe sånt enda de var blitt ordentlig voksne.

– Foreldrene våre lurte fælt på hva vi skulle gjøre der, men de ønsket oss lykke til, sier Renate.

I vinterferien dro de ut til øya si, gjorde seg kjent med huset og hogget ved for den kommende høsten og vinteren helt ute i havgapet.

Innen 1. august hadde de også leid ut huset sitt i Stange og pakket. De skulle virkelig gjøre det.

Så var de der, med hund og katt. Familien ble så utvidet med fem rojale høner – Märtha, Maud, Mette Marit, Marie Antoinette og Malmfrid (dronning på 1100-tallet) og hanen Ludvig. De fikk ganske fort merke at dette var noe helt annet enn Stange sentrum med butikk i kort avstand fra ytterdøra.

– Men det var det vi ønsket. Vi var innstilt på å dra ned levestandarden noen hakk, og vi har fått erfare at det er masse jobb å leve enkelt. Men vi opplever tid på en helt annen måte enn i presset i hverdagen. Det er ikke noe stress, bare ro. Vi kan nyte ting, leve med været, sier Thomas, fullt klar over at det kan høres ut som floskler, men sier: – Det er akkurat sånn det er. Er det stille på havet, drar vi ut på fiske for å sikre at vi har mat nok, eller vi tar en tur i kajakken. Så blåser det gjerne opp eller regner i to uker i strekk, da må vi gjøre andre ting. Og vi har masse å gjøre.

Er det stille på havet kan det også bli en tur på butikken. Da må de først ut i båt i 10 minutter, men over et lite havstrekk som det tidvis kan være farlig å krysse i dårlig vær. Så er det en halvtime i bil før de kommer til butikken på Hardbakke, kommunesenteret i Solund. Da er det hamstring av tørrmat, grønnsaker, hønefôr og drivstoff, før turen går tilbake til Stølsvika. Det kan gå to-tre uker mellom hver tur til butikken.

De fikk oppleve det værharde Solund på sitt beste og sitt verste de første månedene av oppholdet. Oktober går over i historien som den beste i manns minne.

– Det var en utrolig måned. Flott vær, blikkstille hav. Ved hjelp av folk vi har blitt kjent med fant vi gode fiskeplasser, også noen som ligger ei mil ut i havet, og det er langt med den båten vi har. Vi fisket makrell i store mengder. Men etter at oktober var over, har vi ikke kunnet dra så langt ut, været har ikke tillatt det, sier Thomas. De har fått stor respekt for været etter det halve året langt utenfor munningen av Sognefjorden.

I romjula feide Urd innover Vestlandet. Da tok de seg opp til det høyeste punktet på øya for å oppleve uværet.

– Det var friskt, ja! Det ble heldigvis ikke noen skader her for vindretningen dreide akkurat da orkanen kom inn over Solund. Men det var en happening, sier Thomas.

De skulle prøve å leve mest mulig av det de lagde sjøl. Det var målsettingen, og det har de klart å holde. Etter det fantastiske makrellfisket i oktober, er makrell i tomat blitt hovedpålegget. Det lager de i store mengder av gangen og legger på glass.

– Vi spiser mye fisk, fiskegrateng, stekt fisk, kokt fisk, røykt fisk og salt spekemakrell, men det går helt fint. Og så blir det mye egg. Hønene våre sørger for fire-fem egg om dagen, så her varierer vi om vi skal ha eggene stekt på en – eller begge sider og om det skal være med eller uten makaroni til, ler Renate.

I begynnelsen holdt de hønene inne når de var borte fra huset, av frykt for rovfugl. Kjentfolk mente at det ikke skulle være noe problem så de lot hønene gå ute. På vei hjem etter en tur, så de at det de fryktet hadde skjedd, en jaktfalk eller en hønsehauk hadde tatt Malmfrid. Men fremdeles er det fire høner igjen.

Brødmat, knekkebrød, flatbrød og kaker baker de sjøl. Thomas, som er ivrig ølbrygger, har også hedret Stølsvika og Malmfrid med eget brygg.

– Hadde vi overtatt huset i april, kunne vi også dyrket poteter og grønnsaker, men nå kjøper vi det. Men bortsett fra det er vi sjølberga på middager og pålegg, sier de to øyboerne.

Men det er helt klart havet som sørger for det meste av maten på bordet. Båterfaringen de hadde hjalp litt. – Vi var ikke vant til havet, men vi blir stadig mer båtvante, sier Thomas. De har stor respekt for kreftene i vannmassene og tar ingen sjanser. De vet at det er folk som har mistet noen på havet på øyene rundt dem. De har også fått stor respekt for kystkvinnene der ute i havgapet. – Det er sterke og flotte folk, sier Thomas.

Men selv om de holder seg til lands når det stormer, har de likevel fått prøve seg masse på sjøen. I tillegg til makrellen, har de dradd opp store mengder lyr og brosme.

– Vi fikk en pangstart på fisket med ei lange på 12 kilo. Da hadde vi mat lenge. Sei kan vi få så mye vi bare ønsker av, men favoritten er nok brosme. Det er en nydelig fisk. På linefiske fikk vi opp seks brosmer på til sammen 21 kilo. De blir filetert og fryst ned, sier Thomas.

Men de har også fått opp langt mer spennende ting: Piggskate er en imponerende skapning. Renate syntes også det var spennende å få den norske varianten av hei, pigghå, opp i båten.

– Så bor vi midt i krabbeland så vi fisker masse krabbe, sier Thomas. Noen flotte hummere er det også blitt.

I høst skulle de også prøve å skyte skarv, men det gikk dårlig. Derimot ble det måke på menyen. – Det er faktisk veldig godt, sier Renate.

I løpet av det halve året som har gått, har familie og venner vært på besøk på rad og rekke. De fleste av dem føler nok at de har vært på skikkelig langtur når de endelig kommer fram til Hugøy, etter 10–12 timers tur, med fly til Bergen (eventuelt med bil over Fillefjell/Voss/Romarheim), buss/bil til Rutledal, ferje til Krakhella, buss/bil til Hersvikbygda og så båt til Hugøy.

–Alle som har vært her, synes det er nydelig, men de ville nok ikke bodd her, sier Renate.

Hun hadde foreldrene sine på besøk i jula, i ganske ruskete vær.

– Vi hadde akkurat fått pinnekjøttgryta på bordet, da gikk strømmen. De syntes nok at det ble ei ænnsless jul, sier Renate og ler godt.– Den første gangen jeg kjørte utover i Solund lurte jeg faktisk på om det var envegskjøring der. Det var jo så smalt! Jeg skjønte fort at det slett ikke var tilfelle, vegene er bare så smale. Vi er bortskjemte med vegstandarden på Østlandet, slår hun fast.

Om fem måneder er eventyret ute ved kysten over for denne gang. Da skal huseieren få tilbake huset sitt i litt bedre stand enn da Renate og Thomas flyttet inn. Sjøl skal de tilbake til Stange. Renate skal tilbake i jobben sin og til Damenes Aften der hun har vært med i en årrekke. Hun er også tilbake i god tid til å være med i dugnaden for årets Kønnband-festival i Stange. Thomas har ingen jobb å gå til, men håper det er noen som har bruk for en som både kan tømre, er utdannet sosionom med god erfaring fra jobb med rus og psykiatri og som har fiskererfaring på toppen. – Det er bare å sende flaskepost, sier Thomas.

–Men vi kommer helt sikkert tilbake hit. Vi får sikkert leie huset for å dra hit på korte turer, sier Renate

–Og dessuten får vi stadig høre om hus vi kan få lov å leie hvis vi vil bo her lenger, sier Thomas, og oppfordrer andre med drømmer, nysgjerrighet, litt ekstra mot og eventyrlyst om å gjøre som dem.– Det er så lett å tenke at dette kan være fint å gjøre når en blir pensjonist eller når en får litt bedre tid. Men det er fullt mulig å prøve nye ting om en er 20, 40 eller 60. Bruk muligheten. Tenk heller, hva galt kan skje?

Og Renate supplerer: – Om vi hadde følt at dette var feil, kunne vi bare reist hjem etter et halvår. Det hadde ikke vært verdens undergang. Men det er ikke aktuelt.

De er veldig glad for at familien på andre siden av langfjella har vært friske. Hvis noe skulle skje, er de åpne på at 60 mils avstand og usikre værforhold hadde vært en belastning.

For selv om eventyret er slutt når juli er omme, er de helt klare på at dette har vært en epoke i livet de kommer til å huske med stor glede. – Vi stortrives her, og vi skal ta med oss det beste fra denne perioden. Hva det gjør med oss når vi kommer tilbake til hverdagen, vet vi ikke, men vi er sikre på at det har endret oss, sier de.

En ting de er sikre på at de skal ta med seg er de radio- og nettfrie dagene de har innført. Fjernsyn har de ikke, men mandag, onsdag og fredag er radio og det lille som finnes av nett, av – bortsett fra når det er værmelding.

– De dagene bruker vi til helt andre ting når vi har gjort unna det vi må gjøre av arbeid. Vi går en tur på øya hvis været tillater det, tar en kaffekopp på en knaus eller vi drar en stol bortåt hønsehuset og tar en prat med dem, leser bøker vi har lånt på biblioteket, prater sammen, sier de.

De er blitt kjent med mange i løpet av disse månedene. Etter hvert er det mange som har hørt om de to som bor alene ute på Hugøy, og det et lett å komme i kontakt med folk når de er i matvarebutikken, på biblioteket, på postkontoret og i byggevarehandelen – alt samlet på Hardbakke, i Hersvikbygda eller ute på øyene.

–Vi er sosiale og utadvendte begge to, og vi har slett ikke meldt oss ut selv om vi bor for oss sjøl. Møter vi noen, så hilser vi og sier hvem vi er. Det åpner opp for nye bekjentskap og spennende opplevelser. Vi har vært med både på fiske og på villsauesanking på øyene her, vært på krabbelag i sjøbua og på fest på grendehuset, forteller Thomas.

Flere av dem de er blitt kjent med har blitt gode venner de vil holde kontakt med selv etter at de drar fra Hugøy.

Tilbake på Hedmarken kommer de også til å minnes det rike dyrelivet på og rundt øya. Havørn ser de nesten daglig, sel ukentlig. For noen dager siden så de også niser som lekte seg rett utenfor øya. Havoteren er blitt et vanlig syn nede i vika, og en nysgjerrig røyskatt har også fulgt med dem. De har til og med opplevd å se hjort som har svømt mellom øynene.

Månedene på øya har også gitt dem en annen erfaring- det går an å gå på besøk til noen uten å avtale det på forhånd!

– Det kommer stadig noen til øya her og da kommer de gjerne innom. De første gangene det skjedde, var det litt uvant, men veldig hyggelig. Det hadde vært artig å prøve det hjemme, sier Renate.

 
STILLE STUND: Renate prøver kajakken ved Paktarholmen. FOTO: Privat
STØLSVIKA: Parets hus i Stølsvika. FOTO: Privat
HUMMERFANGST: Havets kardinal og dronninga i Stølsvika. FOTO: PRIVAT
SPENNENDE FANGST: Piggskate. FOTO: Privat
BROSMER: Thomas med noe av dagens fangst, digre brosmer. FOTO: Privat
URD: 2. juledag 2016. Hilser på Urd! FOTO: Privat
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke