Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Den overlevende
Han ville at noen skulle ta vare på ham. Derfor sto Håvard Aagesen utenfor Rikshospitalet i Oslo i 2010, og håpet i et svakt øyeblikk at kreften hadde kommet tilbake.

Publisert: 27.mai.2017 09:33
Oppdatert: 27.mai.2017 09:52

En liten bris rufser akkurat nok i håret til at temperaturen er levelig, og borte i mellomsjiktet av synsvidden snor Mjøsbrua seg som en slange over innsjøen. Mjøsa glitrer og byr seg fram i vårsola, og det hviskes med rette om at både utsikten og sommerdagen er til å nyte. Oppe på terrassen på Ringen rehabiliteringssenter i Ringsaker slår to gamle kompiser av en prat. I solsteken mimrer Håvard Aagesen og Rudolf Stucki tilbake til den gang begge bodde i Oslo og trente aikido, en japansk kampsport. Siden har livets veier bestemt at de skulle møtes igjen, akkurat her. Men selv om møtet er hjertelig, er det kanskje et møte de ville vært foruten.

For med seg i bagasjen har Aagesen erfaringer og tanker om hvordan det er å være verken syk eller frisk. I 2009 fikk han kreft. I dag er han kreftfri, men hvert år får han nye senskader. Han lever i et ingenmannsland, og strever med et helsevesen som enten betrakter deg som frisk, eller syk. Onsdag var han tilbake i hjemtraktene utenfor Moelv for å fortelle sin historie, til andre som er i samme situasjon som han selv.

– Jeg forsto på en måte at jeg ville få et arr, men ingen fortalte om dette arret.

Treningsrommet på Ringen er pakket til siste stol, og pasienter og ansatte låner ørene til dagens gjest. Innimellom kommer anerkjennende nikk fra salen. Aagesen forteller om høsten for åtte år siden, om høsten da livet skulle ta en brå vending.

Han hadde akkurat begynt i ny jobb som kommunikasjonsdirektør i Norsk Rederiforbund. Den utflytta modølen så fram til en ny utfordring etter mange år som rådgiver, blant annet i Arbeiderpartiet og FN. Han nøt hektiske og krevende dager på jobb. Han var komfortabel med stress og forteller om en hendelse hvor et norsk skip ble kapret. Den dagen håndterte han 180 henvendelser fra media. Det var slik han likte å ha det. Men så kom beskjeden om at han hadde kreft i halsen. Det var et tungt slag for en aktiv mann.

I dag må han planlegge hvert eneste minutt av dagen, hvis ikke kan han bli helt utmattet og satt ut av spill. Han har 17 organer som er skadet eller ødelagt. Alt mellom panna og brystbeinet er påvirket av den sterke strålebehandlingen han var igjennom. Han har kronisk tinnitus, grå stær og muskelvevet i nakken er sterkt skadet. For å orke å holde et foredrag på Ringen, måtte han igjennom to behandlinger hos fysioterapeut i dagene før. Han sliter med å svelge, og det er derfor hans gamle venn og kokk Stucki serverer lasagne denne dagen. Det glir lett ned.

Aagesen var ikke forberedt på livet etter kreften. Legene fortalte at behandlingen ville ta seks uker, og det ville ta omtrent like lang tid å komme seg igjen. Det ville bli ei tøff tid, før livet igjen kunne leves som normalt. Det var slik han så det for seg. Ingen sa noe annet, og allerede tre uker etter at han var ferdig med strålebehandling og cellegift, var han tilbake på jobb. Han var rastløs.

– Jeg følte at jeg måtte gjøre noe normalt. Jeg hadde vært seks uker på sykehus, og var vant til å se sykehuskorridorer og sykepleiere, forklarer han.

Så han begynte å jobbe. Først en dag i uka, så halvannen dag. Det holdt i et drøyt år. Da ble han sykemeldt. På ubestemt tid. Kroppen tålte ikke det normale kjøret.

– Det var vel da jeg skjønte at livet kommer til å bli annerledes enn det var, forteller Aagesen.

Han merket tidlig at kroppen begynte å oppføre seg på en annen måte enn tidligere. Når ungene ropte, skar det i ørene. Når kona stekte egg, måtte han gå ut av kjøkkenet. Alt luktet annerledes. Fem minutter med stress førte til at han var helt punktert etterpå.

– Alle sansene begynte å fungere på en annen måte.

Åtte år etter at han ble erklært kreftfri, får han fortsatt nye senskader. I vår lanserte han boka «Ingenmannsland» som har undertittelen «For oss som ikke døde, som ikke lenger er syke, men heller ikke blir friske». Aagesen mener han er en del av en gruppe som hele tiden blir større. For stadig flere av oss overlever dødelige sykdommer på grunn av store framskritt i legevitenskapen, men Aagesen har opplevd at helsevesenet ikke er bygget for dem som overlever. De som sliter med senskader og plager som en følge av behandlingen eller sykdommen. Det siste halvåret før han ga ut sin egen bok, var han igjennom tre antibiotikakurer og to sykehusinnleggelser. Kroppen knelte igjen for belastningen det var å skrive.

– Helsevesenet er programmert for å behandle. Har man et problem som ikke kan løses, så er man ferdigbehandla, sier 50-åringen.

Selv har han et kobbel av spesialister og terapeuter han jevnlig må oppsøke. Til sammen vet de alt om Aagesens kropp. Problemet er at de aldri snakker sammen.

– Utfordringen min, det er Håvard. Jeg trenger noen som kan forholde seg til hele meg. Noen som kan fortelle hva som skal til for at Håvard kan leve best mulig med de tingene han må leve med hele livet, sier Aagesen.

Han lister opp de tre beste rådene han har fått i løpet av de åtte årene som har gått siden han var ferdig med strålebehandlingen.

– Nummer en er å bruke høyhalsa genser hver dag det er under ti grader. Nummer to er å skylle nesa med saltvann to ganger om dagen. Nummer tre er å snu døgnrytmen: bruk tida du er opplagt til å jobbe, kom til legen når du er sliten., forteller han.

For Aagesen anser ikke seg selv som syk. Han ønsker å bidra med det han kan. Derfor har han startet et eget firma, og skriver for andre, når han har overskudd. Boka er i hovedsak skrevet mellom klokken 23.00 og 05.00. Det er da han som oftest er mest opplagt. Da kryper han inn på skriveplassen på loftet, legger igjen alt som kan distrahere ham utenfor, og synker inn i en konsentrert tilstand. Blir han forstyrret, kan det ødelegge alt.

Han kunne valgt å gå på uføretrygd, men mener han ikke er i den kategorien. Han kaller seg selv «frisk med forbehold». Derfor får han fortsette å motta arbeidsavklaringspenger, selv om man i utgangspunktet bare kan motta det i ett år om gangen. Det han tjener på skrivingen trekkes fra utbetalingene fra Nav. Aagesen mener det er et behov for andre velferdsordninger enn vi har i dag.

– Arbeidsavklaringspenger er bare midlertidig, men fungerer strålende for meg. Det tar utgangspunkt i at jeg er et arbeidende menneske.

Kreftsykepleier og leder av kreftteamet på Ringen rehabiliteringssenter, Ragna Lovise Bjørke, forstår hvorfor Aagesen på et tidspunkt følte at det beste var om kreften hadde kommet tilbake. På Ringen har de mennesker i alle faser av et kreftforløp. Noen ble behandlet for mange år siden. Noen er under behandling. Noen er 30 år, andre er 80. Felles er at de forsøker å forberede seg på et liv etter sykdommen. Et liv Bjørke mener vi må bli flinkere til å håndtere.

– Man lever ganske beskyttet når man er under behandling. Det er leger og sykepleiere som følger deg over en lengre periode. Så står man på bar bakke når man er ferdig. Pasientene blir i veldig liten grad forberedt på det som kan skje etterpå, sier Bjørke.

32-åringen mener det er en lang veg å gå for helsevesenet kan være i stand til å tilby de som sliter med ettervirkninger etter kreftsykdommen en enklere hverdag.

– Vi jobber litt på hver vår tue, og forsøker å jobbe mye med å ha dialog. Håvard peker på mange viktige ting, og tør å si noe om det veldig mange tenker, men ikke tør å si noe om, sier Bjørke.

Selv mener Aagesen at vi kunne kommet nærmere det helsevesenet han drømmer om ganske raskt og enkelt, bare spesialistene, allmennlegen og de andre behandlerne begynte å snakke sammen.

– Hvis de sju personene som til sammen vet alt om meg, kunne møttes en gang i året for å snakke om meg, så ville det vært en god begynnelse. Jeg er ikke i tvil om at det har en verdi om de samarbeider. Det vil løse problemer, sier han.

Etter utgivelsen av boka har han fått mange henvendelser fra andre mennesker som er i samme situasjon som han selv. Mange beskriver en krevende hverdag etter kreften. Ofte kan det ta mange år før man merker senskader og aner hvilke behov man har, Samtidig som man selv må kjempe og manøvrere i et uoversiktlig landskap for å finne noe som kan hjelpe til en bedre hverdag. For Aagesen var det en merkedag den dagen han innså at han aldri kommer til å bli helt frisk.

– Jeg tror det er mer fristende for legevitenskapen å gå løs på en diagnose de skal behandle. Det er status, det er mer kjent. Etter hvert har boka mi blitt viktigere og viktigere for meg. Det er ikke mange bøker av denne typen. Det finnes mange bøker om helvete, selvhjelp og hallelujabøker. Men dette er det ingen som snakker, eller vet nok om. Vi må finne ut mer om hva det betyr å overleve. Alle feirer at overlevelsesstatistikken går i taket. Det skal vi selvfølgelig, men det er fram til nå ingen som har stilt seriøse spørsmål om hva som kommer etterpå, avslutter Håvard Aagesen.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke