hacklink
18. sep
VENNER: Gode venner samlet rundt bordet til en prat. Fra venstre: Karianne Eriksen, Mina Aas Sandbæk, Gunn Berit Sandbæk, Syray Heiberg, Linda Aas Sandbæk og Abdulazim Hakim.
 
Mina fikk mamma til å snu
Hvorfor Brumund? Det var det første Gunn Marit Sandbæk tenkte da hun fikk høre at det skulle bli asylmottak i bygda. Hun var negativ. Så klarte ikke datteren å holde kjeft.

Publisert: 01.apr.2017 09:17
Oppdatert: 25.apr.2018 17:31

Det er ingen som sier noe. Kun lydløse tårer bryter stillheten, og de sier mer enn tusen ord. Seks personer rundt et vaklevorent trebord. De forteller alene historien om ei bygd, om 40 flyktninger og et asylmottak. En historie som begynte før jul i 2015, og som blir avsluttet i mai 2017. Det er en historie om mennesker. Om mennesker som kom på andre tanker. Det er en historie om mennesker som møttes.

– Det første jeg tenkte var: hvorfor Brumund? forteller Gunn Berit Sandbæk.

Hun sitter utenfor den gamle skolen i bygda, hvor hun selv var elev i sin tid. Men i 2004 var det kroken på døra. Her skulle det ikke læres mer algebra og grammatikk. Bygdas barn ble henvist til buss for å komme seg på skole andre steder i Ringsaker.

Men i 2015 ble det klart at det igjen skulle bli liv i det gamle bygget. Selskapet Skarpsno Rolig AS fikk i november klarsignal til å starte opp et mottak for enslige mindreårige asylsøkere.

Det skapte rabalder, stort engasjement i sosiale medier, allmøter med høy temperatur og oppslag i lokalavisene.

– Du vet, alt blir jo fremmed for ei stille og rolig bygd, sier Sandbæk.

De første flyktningene kom til Brumund tidlig i 2016. De kom fra en lang og farefull flukt gjennom flere land i Europa, de kom fra andre mottak i Norge, og til et mottak som ennå hadde noen mangler. Mina Aas Sandbæk møtte de for første gang på bussen til skolen i Brumunddal.

– Jeg tenkte egentlig det samme som mamma. Media skrev at det var så mye urolighet på andre mottak i Norge. Det var lett for oss å tenke at det samme ville skje her, forklarer 16-åringen.

Men hun er ei sosial og pratsom jente. Derfor klarte hun heller ikke å la være å snakke på bussen. Selv om det var litt skummelt til å begynne med. Hun begynte å prate med guttene, og i sommerferien knøt de ikke bare på seg festivalbånd til Tømmerstock, de knøt bånd for livet.

– De har blitt vennene våre, sier Mina.

Rune Bye sitter godt bakoverlent i en av stolene inne i resepsjonen på mottaket. En kaffekopp hviler i den ene hånda. Slik har han tilbrakt mange timer som nattevakt. Men det var ikke gitt at karen fra Brumund skulle ta plass i den stolen. Han husker tilbake til de turbulente vinterdagene før jul i 2015.

– Det var kok, veldig negativt og skepsisen var høy. Jeg må ærlig innrømme, at jeg var skeptisk selv, og i begynnelsen var jeg medlem av motstandsgruppen på Facebook. Det var ei bygd hvor janteloven sto høyt, og det var alle fordommer du kan tenke deg, forteller nattevakten.

Foran et allmøte på Brumundheimen 3. desember, hadde mange av kritikerne ifølge Bye planlagt å gå i strupen på representantene fra Skarpsno Rolig AS, UDI, Ringsaker kommune og politiet. Men selv om temperaturen på møtet til tider var over en normal norsk sommerdag, var det først og fremst fordi lokalet var pakket til siste stol. Det ebbet litt ut. Det kom aldri noen storm. Var det fordi innbyggerne i Brumund i bunn og grunn savnet informasjon, og endelig fikk det?

– Absolutt. Jeg tror det. Eierne var også steilte i starten, de la det ikke mykt fram. Og slik nyhetsbildet i 2015 ble framstilt, så forventa man kaos, sier Bye.

Selv endte møtet for hans egen del med at han gikk fram til daglig leder i Skarpsno Rolig AS, Andreas Wiik, og ba om jobb. Rune har tidligere jobbet med barnevern og rusomsorg. og han trives med å jobbe med mennesker. Han beskriver seg selv som en nysgjerrig kar.

– Det var også mange i bygda som syntes det var fint at noen lokale jobbet der. Jeg har også barn i barnehagen ved siden av. Jeg ville være en del av det, og ha muligheten til å være med på å påvirke, forklarer Bye.

Og en liten innsidepasning fra fotballbanen til mottaket, ligger barnehagen i Brumund hvor Rune Bye hver dag leverer sine barn. Den ble bygget i 2004 og sørget for at det fortsatt var liv på stedet som elevene forlot. I dag er det femten barn som hver dag går på ski på jordene og har utflukter i skogene oppover den smale dalen. Plutselig var den fredelige barnehagen midt i begivenhetenes sentrum.

– Det var mange som var usikre. Noen foreldre var mer bekymra enn andre, det var delte meninger. Det var en spesiell situasjon, forteller bestyrer Karin Green.

Hun husker debatten som raste i sosiale medier. Mange var redde for at ungdommene skulle komme med ballast som gjorde de psykisk ustabile. De var redde for at det skulle være lite å finne på i Brumund, og for langt til sentrum i Brumunddal. For de ansatte i barnehagen var den største utfordringen å få tilgang til informasjon fra eierne og UDI.

– Det var så intenst. Vi hadde møter nesten hver dag i noen uker, sier Green.

Så roet det seg ned. Guttene på mottaket kom, og de kom med roser, kake og godteri til barna i barnehagen. Barna i barnehagen gikk i Luciatog på mottaket og bakte lussekatter. Det eneste problemet var at fotballene fra mottaket ofte havnet inne på barnehagens område. Noen hadde en dårlig pasningsfot. Det ble etter hvert ordnet med et ballnett som skulle forhindre klareringer på avveie.

– Den gamle skolen var et spøkelseshus ganske lenge. Det var stusslig at den store fin plassen var mørklagt, og det er kjempehyggelig å ha en nabo med lys i vinduene, sier bestyrer Green.

Også hos familien Sandbæk gikk man igjennom et stemningsskifte. Gunn Berit fikk høre av datteren og venninnene om guttene som hadde kommet til bygda. Som de hadde tatt med på Tømmerstock, på Mølla, på biblioteket i Dala, og som hadde begynt både på Brumunddal ungdomsskole og i Brumunddal Fotball.

– Jeg begynte å høre mye om gutta på mottaket. At det var snille gutter, sier Gunn Berit.

Dermed begynte hun selv også å involvere seg. Hun besøkte mottaket, ble kjent med beboerne, pratet, spiste pizza og spilte kort. Nå er hun bekymret igjen, men på en helt annen måte. De hun var engstelig for at kom, er hun nå fortvilet over at må reise.

– Dette er ikke den riktige måten å gjøre det på. Nå er vi vant med at det er lys der, vant med at det er liv, fastslår Gunn Berit.

Også den eldste datteren i familien innrømmer at hun var negativ til å begynne med. Men i likhet med sin søster og mor, har hun fått et annet syn.

– Mitt inntrykk er at det er mange som har snudd om, forteller Linda Aas Sandbæk.

Nattevakt Bye tror også at mange i bygda har fått et annet syn, og at de gjennom mottaket har fått en smak av verden utenfor Brumund. Mange har vært på afghansk fest i mottaket, mange har fungert som fadderfamilier og det har blitt knyttet bånd på kryss og tvers.

– Det har nok åpnet noen øyer og satt i gang en viss tankevirksomhet. De er ikke så ulike norske ungdommer, og jeg tror det hadde blitt mer bråk her med førti norske ungdommer, humrer han.

Det synet støttes av gjengen utenfor, på benken.

– Vi har lært mye av dem, og av hverandre. De har også laget mat til oss, forteller Karianne Eriksen, en av jentene i bygda som har tatt et ekstra ansvar for guttene på mottaket.

– Og jeg har lært mye av dere. Som språk. Vi snakker jo sammen hver dag. Mina prater jo hele tida, ler Syray Heiberg, en av guttene på mottaket.

For det er ingen tvil om at tonen er god og hjertelig. Her er man blant ekte venner. De trives i hverandres selskap. De kjenner hverandre godt.

– Gunn elsker pizza, og tuller hele tida, sier Syray.

– Men du jukser jo hele tiden i kortspill, slår Gunn Berit tilbake.

I barnehagen forteller bestyrer Green at de vil savne naboen.

– Mottaket skapte liv her i bygda, og det virker som mange i Brumund har blitt involvert. Den redselen som var i starten ... Jeg tror mye av det var frykten for det ukjente og lite informasjon, sier hun.

I bakgrunnen leker barna i barnehagen med biler og dukker. Uvitende om at naboen på andre siden av gjerdet snart vil være borte. Guttene vil bli sendt til andre mottak eller kanskje tilbake til Afghanistan.

– Til å være så unge, er naboene våre utrolig glade i barn. Jeg tror ikke vi ville behandlet våre egne ungdommer på den måten, mener Green.

Utenfor mottaket har gjengen på benken begynt å snakke om avskjeden. For den vil komme. 31. mai må mottaksleder Erling Segelstad låse døra for siste gang. Da skal det være tomt, bare litt over et år etter at de første flyktningene ankom bygda i Ringsaker. For gutta selv, har tiden gått fort. Fordi de har hatt det så bra.

– Jeg har vært her et år. Det føles som en uke. Alle jeg kjenner rundt om i Brumund og Ringsaker, er veldig gode folk. De er som min fosterfamilie, sier Syray, og henvender seg til de andre rundt bordet:

– Jeg kommer aldri til å glemme dere. Dere er så snille, sier Syray.

– Ja, vi kommer til å savne hverandre. Hvis guttene får være her i Norge, så håper jeg at vi får se de igjen, svarer Mina Aas Sandbæk.

Og det er nå tårene kommer, og forteller historien om hvordan uro ble til glede, for så å bli til uro igjen. De forteller historien om vennskap som ble knyttet, og vennskap som blir brutt.

– De som styrer dette, bør lære noe av dette. UDI og de som sitter i regjeringen, mener Linda Aas Sandbæk.

Rune Bye er også kritisk til hvordan beboerne i mottaket blir behandlet. At de skal bli sendt vekk. Igjen. Til et ukjent sted, som de ikke får vite før de blir hentet på døra. Gutta har slått rot i Ringsaker, og mange har uttalt at de gjerne vil bli boende. For alltid. Han mener det barnefaglig sett er en skam.

– Ville vi behandlet våre egne barn sånn? Jeg ville ikke gjort det. Det var et slag i trynet at det nå skal legges ned. Da står det store spøkelseshuset her igjen, til ingen nytte, sier Bye.

Han beskriver en gjeng som har hatt det som plommen i egget. Som kanskje for første gang i livet har følt seg trygge.

– Det er nesten så det ikke er sant for dem. De kan plutselig sove en hel natt. Det er ingen soldater som sparker inn døren, ingen bomber eller skyting. De kan legge seg og vite at de neste morgen skal sparke fotball med gutta, sier Bye.

Men snart står fotballbanen på Brumund igjen ubrukt, og nettet som skal hindre ballene i å fyke inn i barnehagen vil være det eneste som vitner om det som var. Rune Bye husker 17. mai toget i Brumund i 2016.

– Det er mange år siden det har vært så mange i toget i Brumund. Norge flyr rundt og sier at vi er så humane ... Det er tross alt barn vi har med å gjøre.

Hva som skjer med den gamle skolen nå, er usikkert. Men det som er sikkert: årets 17. mai-tog vil bli kortere. Og fattigere.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke