Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
21. sep
 
Syrays dramatiske flukt fra Afghanistan via Brumund til det ukjente
Jalalabad, 2015. En pickup ruller opp foran verkstedet hvor Syray Heiberg jobber. Noen timer senere våkner han i fengsel, mørbanket. Snart er han på flukt gjennom Europa.

Publisert: 14.mai.2017 08:43
Oppdatert: 25.apr.2018 17:29

Brumund, 2017. Syray viser veg opp på firemannsrommet i andre etasje i den gamle skolebygningen i Brumund. Han holder haka oppe. Det nynnes ikke på noen klagesang, selv om han vet at et kapittel går mot slutten.

De gamle gulvene knirker under joggeskoene, og forteller om de som har gått her før. Hvis veggene også kunne fortelle historier, hadde de hvisket tilbake til 1923. På gammel panel og moderne MDF henger nye kapitler. Det er tegninger, dikt og bilder av dem som kom hit tidlig på vinteren i 2016. Det siste året har den ærverdige bygningen i Ringsaker-bygda huset Syray og 60 andre mindreårige asylsøkere.

På det sparsommelige rommet står to køyesenger og et bord med stoler. Syray mener det er rotete, men på rommet som minner om ei brakke på Lahaugmoen, ville en sersjant hatt lite å påpeke. Her, blant skog, elvedal og lokalbefolkning som stikker innom på afghansk mat, har Syray funnet et trygt hjem. Han har blitt en ringsaksokning. Stolt finner han fram en lærebok om menneskekroppen fra klesskapet. Han lyser opp, forteller ivrig, forteller om den store drømmen. 16-åringen har lyst til å bli sykepleier. Boka fikk han fra ei dame i Hamar.

– Jeg tror det er en kjempefin jobb. Jeg ønsker å hjelpe andre mennesker, sier han.

Men drømmer kan være en vanskelig øvelse. De kan holde deg flytende. De kan knuse deg. Spesielt når framtida er usikker, kan det virke håpløst å ha drømmer. For mottaket i Brumund blir i disse dager avviklet etter bare litt over ett år i drift, og Syray har allerede blitt sendt videre til et mottak i Drammen når denne artikkelen står på trykk. Men heller ikke der kan han komme til å bli lenge.

For det er vanskelig for afghanske menn å få opphold i Norge, selv om UDI nå har vedgått at noen av provinsene ikke er så trygge, allikevel. 3498 sivile afghanere ble drept i krigshandlinger i fjor. I første halvår av 2016 avslo Norge 99 % av alle asylsøknader fra afghanske menn mellom 16 og 34 år. Mange av de mindreårige, som Syray, har begrenset opphold og blir sendt tilbake etter de har fylt 18 år.

Men Syray prøver å ikke la seg påvirke av en uviss framtid. Han har akkurat vært en helg i Oslo. Han har begynt å spille cricket. En sport han elsker, det får tankene til å vandre vekk.

– Jeg kan ikke bare sitte å tenke på hva som kan skje, jeg må også gjøre morsomme ting, sier unggutten.

Å reise tilbake, kan være farlig. Syray beskriver det nærmest som en dødsdom.

– Det vil bli vanskelig for meg. Jeg kan ikke bo i Afghanistan. Jeg kjenner ingen og ingen kjenner meg. Jeg vil få problemer fra både Taliban og politiet, sier Syray.

For de fire som satt i pickupen som svingte inn foran bilverkstedet, var tilknyttet Taliban, islamist-bevegelsen som utover 90-tallet tok kontroll over store deler av Afghanistan. De erklærte de underlagte områdene som «Det islamske emiratet Afghanistan», innførte strenge lover og regjerte på makabert vis. Taliban innførte steining som straffemetode, nektet kvinner sykehusbehandling og de som satte seg opp mot de nye herrene, forsvant for alltid.

Taliban utnyttet situasjonen i et krigsherjet og ustabilt land. For ikke siden kong Mohammed Zahir Shah ble styrtet i et statskupp i 1973, har Afghanistan opplevd en lengre periode med stabilitet. Lokale krigsherrer og radikale grupperinger har kjempet i årevis. Så kom også gamle Sovjet og senere den vestlige verden med sine bomber og granater. For dem som vokser opp i Afghanistan i dag, er krig hverdagen. Det er deres virkelighet.

– Jeg bodde i Afghanistan i 15 år, og det var ikke en dag uten at vi hørte krigslarm, forteller Syray.

Taliban var også årsaken til at Syray som 15-åring var ute i arbeidslivet. Han elsket egentlig å gå på skole. Han elsket å lære, han beskriver seg selv som nysgjerrig. Matematikk var yndlingsfaget, og han lærte engelsk på noen måneder. Så sprengte Taliban skolen i lufta. Heldigvis uten at liv gikk tapt, men for de mange hundre barna, var det drømmene som ble lagt i grus. Derfor ble Syray tvunget til å begynne å jobbe. Noen ny skole ville ikke bli bygget. Faren fant en jobb på et bilverksted.

– Det var ingen på verkstedet som skjønte at de var fra Taliban, forteller Syray.

Så da han fikk beskjed fra sjefen om å reparere bilen, satte han i gang som vanlig. Utenfor bilverkstedet i Jalalabad, administrasjonssenteret i Nangarhar-provinsen øst for Kabul, like ved grensen til Pakistan, gikk dagliglivet sin vante gang.

Så smalt det. Tungt bevæpnet politi stormet inn i verkstedet med smatrende maskingeværmunninger. Syraj trykket seg ned mot bakken, og prøvde å gjøre seg så liten som mulig. Rundt ham utkjempet politiet og Taliban-krigerne en ildkamp. Politiet fikk overtaket og terroristene måtte strekke våpen. Men seierherrene var ikke fornøyd med å fakke skurkene med bilen. Syray ble også arrestert, beskyldt for å være medløper for Taliban. For ble han ikke tatt på fersken mens han reparerte en av deres biler? Han fikk bank. Alt gikk i svart. Noen timer senere våknet han i fengselet, øm etter julingen. Og det skulle komme mer. Han forteller at politiet med vold forsøkte å banke en tilståelse ut av ham.

– Etter et par dager fikk min far komme inn i fengselet. Han argumenterte for at jeg ikke var Taliban, og etter hvert slapp jeg ut, husker Syray.

Men det var ingen grunn til å puste ut. Taliban ville også ha et ord med den unge bilmekanikeren. De mente det var Syray som hadde ringt politiet. Han var fanget mellom barken og veden. Situasjonen ble uholdbar.

Først rømte han til en onkel i Kabul, men det var fortsatt ikke trygt. Hjemme hos foreldrene kom både politiet og Taliban på døra, flere ganger.

– Hvor er Syray, hvor er Syray, ble det ropt mens moren og faren ble utsatt for slag og spark.

Han måtte flykte videre. En natt fortsatte ferden sørvestover. Skjult i bagasjen på en bil ble han fraktet ned til provinsen Nimruz, på grensa til Iran. Han krysset. Bak ham lå de første femten årene av livet. Ødelagt i løpet av noen minutter. Foran ham lå en utrygg ferd. Tilbake i Jalalabad vet han ikke hva som skjedde med familien.

– Jeg tror de er døde. Jeg har ikke snakket med de siden. Jeg har bare en gang så vidt snakket med mannen til storesøsteren min. Jeg kommer nok aldri til å få vite hva som har skjedd med de, sier Syray.

Han kvier seg litt. Det er et vanskelig tema. Han forteller at han kan bli sint av å tenke tilbake på det som skjedde. Også det å snakke om flukten videre gjennom Europa, er krevende. Men han vil fortelle sin historie.

For gjennom Iran, fikk Syray og de andre flyktningene han reiste sammen med, en tøff reise. De fikk ikke mat. Ikke drikke. Ingenting. Problemene var ikke over ved å krysse grensen ut av Afghanistan, og det er tydelig at Syray har sett mye faenskap. Mye ondskap. Det er langt fra ferden gjennom Europa til fuglekvitter i Brumund. Ifølge Syray mistet mange av de afghanske flyktningene livet på vegen gjennom det gamle Persia.

– De ble drept av politiet, sier han kort.

De ble skyflet videre, inn i Tyrkia. Der opplevde flyktningene at befolkningen hadde medfølelse, men de fleste ville videre. I Bulgaria møtte de et nytt mareritt.

– Vi var ti dager i en stor skog, og hadde bare litt mat. Vi fikk ingenting. Det var et veldig vanskelig land, det var ville dyr og politiet var ikke snille der, sier Syray.

Etter hvert kom de seg videre til Serbia, og så til Tyskland via Kroatia og Østerrike.

– I Tyskland ville politiet at jeg skulle bli. Du må være her, sa de.

Men Syraj hadde da hørt om et land mot nord. Et land hvor folk alltid behandlet hverandre bra. Hvor folk var snille. Hvor politiet ikke slo noen eller gjorde noe verre. Et paradis. Han forsto at Tyskland også var et slikt land, men Syray tenkte at Norge hørtes enda bedre ut. Derfor var han livredd for at det tyske politiet skulle sikre seg et fingeravtrykk. Et registrert fingeravtrykk ville nemlig bety at selv om han kom seg til drømmemålet, så ville han bli sendt sørover igjen nesten med en gang.

For Dublin-forordningen er en avtale mellom EU-landene og Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Formålet er å forhindre at en asylsøker kan søke asyl i flere land. Ifølge avtalen skal en asylsøker registreres med fingeravtrykk i det første landet han eller hun kommer til. Dermed ville Tyskland blitt landet hvor Syray først var registrert som asylsøker.

Ordningen er kritisert fordi den presser landene i randsonen av Europa. Derfor har mange av disse landene etter hvert gitt blaffen i avtalen. Det var derfor Syray kunne reise gjennom halve Europa uten å bli registrert.

Noe fingeravtrykk ble heller aldri tatt i Tyskland, og etter hvert reiste han det siste stykket gjennom Danmark og Sverige. I november 2015 kom han til Norge for første gang. Da hadde det gått fire måneder siden han måtte forlate familien, redde livet og rømme fra hjembyen Jalalabad. Hvem som ordnet reisen gjennom Europa, får han aldri vite.

– Men jeg tror nok at det var noen i min familie som betalte, undrer Syray.

I Norge var han først innom mottak i Oslo, Hønefoss og Mysen. Så kom han til Grande på Nes, og var der noen måneder. Så fylte han og 60 andre asylsøkere etter hvert opp den tomme skolen i Brumund. Igjen ble det lys i vinduene i det store bygget. Det ble sparket ball på løkka. I Ringsaker fant Syray tilbake til livsgleden, og endelig kom den nysgjerrige og lærevillige gutten til sin rett.

– Det var litt vanskelig først, for jeg kunne ikke norsk. Men jeg lærte meg det fort. Nå har jeg mange venner her, beskriver Syray.

For det er i Ringsaker han føler seg hjemme nå, det er her han helst vil bo. Han nevner også Oslo som et hyggelig sted, han har sett mye av byen når cricketlaget er av gårde for å spille kamper. Tidligere har han også spilt organisert fotball i Brumunddal Fotball, og både fra tida på Grande og Nes ungdomsskole, og senere Brumund og Brumunddal ungdomsskole, har han fått venner for livet.

– Jeg tenker ikke at andre steder i Norge er dårlig, men det er her jeg kjenner mange. Jeg er redd for å sitte alene, sier han.

For Syray har ikke gitt opp håpet om å få bli i landet han har blitt glad i. Han har sendt en klage til UDI, og bedt om å få bli i Norge. På kroppen viser han fram merker etter mishandlingen han ble utsatt for de skjebnesvangre dagene i Jalalabad.

– Tidligere fikk mange afghanske flyktninger opphold i Norge. Jeg vet ikke hvorfor de mener det er trygt der nå. Min far sa: Afghanistan blir aldri et trygt sted. Det er krig, bomber. Jeg vet ikke hvem som bestemmer at Kabul er et godt sted å være, men det er det ikke, fastslår Syray.

På veggen på et av rommene på Brumund henger bilder av mange av gutta som er borte fra mottaket siden beskjeden kom om at det skal legges ned. Noen har blitt flyttet videre. Andre har stukket av, og forsøker å søke lykken andre steder i Europa. De er i Sverige, Tyskland, Frankrike.

– De surrer rundt på gata, får ikke mat. De vil bare tilbake til Norge, forteller Syray.

Utenfor det gamle bygget rusler noen av beboerne bort til bussholdeplassen. De skal på skolen eller ned for å møte venner i Brumunddal. Syray har invitert seks venner fra Dala opp til Brumund senere samme kveld. Det blir et slags farvel. Han har planer om å lage mat til vennene, og haiker ned til sentrum hvor han må ordne en del ting til avskjeden. På veg gjennom bygda, etter at fotografen og Syray har fastslått at melk er best rett fra kua, ser Syray ettertenksomt ut bilruta. Brumundheimen og husene farer forbi.

– Dere vet. Dette er min landsby. Brumund er min landsby.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke