21. aug
 
Lystig skrønehjørne
Ingen visste helt hva «Fra Prestvegen til Graceland» ville være, men hysterisk morsomt, det ble det.

Publisert: 11.mai.2015 06:15
Oppdatert: 11.mai.2015 06:46

Til tonene fra Strauss «Sunrise», som Presley brukte som introduksjonsnummer på Madison Square Garden i 72, entrer de to svartkledde herrene scenen. Musikken glir over til «Snekkersvekara», og med et gravalvorlig blikk snur Sigbjørn Johnsen seg mot pianist Morten Reppesgaard og tordner «spell!». Og der sluttet regien. Konseptet er vågalt, men 215 publikummere hadde troen på at det skulle gå. Det er ikke hvem som helst som kunne stilt seg på en scene, uten manus eller planlagt vitser, og få publikum til å hikste av latter. Å bli stående der i snaut to timer uten å bli pepet ut er en bragd.

Lystige historiefortellere

Viggo Sandvik startet showet med en historie om en kar fra Toten som havnet i slåsskamp, og lå mørbanka og blodig på sjukesenga, da sjukesøstera kommer inn og lurer på hvorfor han gliser sånn, midt oppi all elendighet.

– Hæin je sløss med, hæin Bjarne, ska gifte seg neste hælj, og je har ringfingern’ hass i lomma.

Salen ler, og lista var lagt. Oppveksthistorier fra to lystige herrer med snakketøyet i orden, kombinerte med skrøner fra Sjusjøen og Hunndalen, viser seg å være en suksess.

Sangene havnet i skyggen

En skriftlig gjenfortelling av muntlige skrøner på bred dialekt yter ikke originalene rettferdighet. Men det var mange, og de var gode. Å fortelle at publikum lo godt ville være en underdrivelse.

Showets svakhet var forsøket på å pakke konseptet inn. På konserter kan det ofte bli litt klein prat mellom sangene. I dette tilfellet var det sangnumrene som føltes påtvunget. Forsøket på å dra paralleller mellom Prøysen og Elvis føltes anstrengt (begge var aktive på 50-tallet, og etternavnene var litt like, hvis man har særdeles dårlig uttale). De reddet seg inn ved å skildre hvordan begge preget oppveksten. Greit nok. Sandviks «Great balls of fire» og «Love med tender», og Johnsen «Heartbreak Hotel» og «Trassivsa hennes Tora» ville ikke rettferdiggjort en billettpris på 200 kroner, men man tilgir en rotete, rød tråd, og uinteressant låtvalg når grunnmaterialet er solid. Høydepunktene var stundene da en liten digresjon førte til skrøne etter skrøne, og alt manus og obligatoriske introduksjoner ble erstattet av fortellerglede. Det materialet er bra nok for både to og tre gjentagelser.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
I sitt ess: Flatbygdversjonen av Rorbua, med Viggo Sandvik og Sigbjørn Johnsen som utømmelige vitsemakere, fungerer meget bra.
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke