21. aug
 
Påskekrim: En drepende avtale
Her kan du lese årets vinner av HAs krimnovelle-konkurranse!

Publisert: 13.apr.2017 08:39
Oppdatert: 13.apr.2017 08:45

Hamar, søndag, 09.04.17.

Om tre dager er jeg en morder.

Det har nå gått en måned siden jeg tok kontakt med leiemorderen. Leiemorderen som kaller seg selv Stockfish, etter den berømte sjakkcomputeren, antakelig fordi han er en beregnende mann som er kapabel til å tenke mange trekk framover. Stockfish tok på seg jobben, og sa at en måned med forberedelser er et minimum. Vi ble enige om pengesummen, og om når og hvor pengene skal leveres.

For denne summen skal den kjente AP-politikeren Jacob Krøderen tas av dage. Det skal skje onsdag 12. april. Da skal han avrettes.

Det er kun tre dager til.

Det er akkurat som jeg begynner å miste retningen. Jeg greide ikke å være alene hjemme i leiligheten i sted. Tok bilen ned til sentrum og gikk inn på den restauranten som ligger i andre etasje på Torghjørnet, en av de få kafeene i denne byen som er oppe etter klokka 18. Nå sitter jeg her med en kaffe og ser ned på Gågata, og ned i hårfestet på de få som passerer.

I starten ga ideen meg, på en eller annen bisarr måte, energi og konsentrasjon. Jeg tenkte at det selvfølgelig var grusomt, men at det var en løsning. Da jeg ble utpekt som vår listes ordførerkandidat til lokalvalget i 2019, forsto jeg at dette er min sjanse.

Jeg elsker denne byen og starta derfor lista Hamar – byen i våre urbane hjerter. Meningsmålinger viser at vi allerede er større enn Høyre. Det er naturligvis fordi jeg er den rikskjendisen jeg er, og fordi jeg har vært en profilert vokalist i mange år, en som alltid har fronta byen. Men så har jeg altså fått katarr på stemmebåndene. Jeg kan prate som en foss, men må gi opp synginga.

Politikk har jeg alltid vært opptatt av. Dette er min nye mulighet. Der er bare en mann som er truende til å ødelegge for meg, og det er Jacob Krøderen. Han kjenner til mitt fryktelige feilskjær for en del år siden, og etter alle de stygge meldingene vi har sendt til hverandre i jernbanedebatten, på diverse tråder på face, men også privat, har han gått så langt som til å true meg med fortiden min.

Tyrkerne som driver denne kafeen er hyggelige. Han ene kom nettopp bort og tørket av bordet mitt med en fuktig klut. Han smilte. Det virket ikke som han oppfattet hvilken tilstand jeg er i. Det er utrolig hvor dyktige vi mennesker er til å holde maska.

Det er kanskje tåpelig at jeg kaller meg Stockfish for tiden, men man får som kjent ikke mer moro enn man lager sjøl. Det har lenge vært meningen at denne jobben skal bli min siste. Er det derfor jeg har begynt å tenke for mye?

Ikke at oppdraget virker spesielt krevende. Jeg har spanet i en måned og kartlagt alle de faste bevegelsesmønstrene til denne Krøderen, og jeg har allerede bestemt meg for når og hvor han skal skytes, og alle detaljene utover det er blitt en rutine. Jeg har dessuten tatt ut mange andre tidligere, noe som sikkert har skapt større lidelser enn det som vil være tilfellet denne gangen.

Fyren er snart 60 år. Det betyr at han har voksne unger og at han snart er pensjonist. Problemet er at jeg aldri tidligere har reflektert over disse tingene. Jeg har bare satt opp en vegg mellom meg selv og handlingene jeg har utført. Nå er det som om denne veggen har blitt til et tynt forheng.

Men jeg har aldri trukket meg fra et oppdrag. Dette kommer ikke til å bli første gangen.

Mandag, 10.04.17.

Det er for seint å ringe Stockfish og be ham avslutte oppdraget. Han sa at det ikke under noen omstendighet ville være mulig å få tak i ham den siste uka. Men jeg kan avskjære Krøderen. Finne på noe lurt. Jeg må sikkert betale Stockfish en slump for bryet, ellers er det vel jeg som blir knertet, men det økonomiske er en bagatell for meg.

Spenningsnivået har tiltatt. I natt sov jeg nesten ikke. De hjelper litt å gå, som jeg gjør nå, langs vannet. Prøve å rydde opp i hue.

Det er drøyt ti år siden jeg vikla meg inn i den spritsmugleraffæren. Jeg var et viktig mellomledd. Kom i kontakt med disse folka via broren min, som var narkoman på den tida. Nå har han skikka seg. Det var via dette miljøet jeg ble tipsa om Stockfish, men disse detaljene spiller ingen rolle.

Vi var nede i Puttgarden i Tyskland og lasta opp en varebil full med spritflasker. Noe av beholdningen skulle opp til Tynset. Jeg fikk min bit av kaka. Dette gjentok seg hyppig og jevnlig over en periode på to år. Jeg trengte denne slumpen med kroner for å komme meg over ei kneik. Det var før karrieren tok av.

Jeg prøver å legge merke til ting rundt meg. Jeg ser på den bleke vannflata, ser på de runde steinene, og på snøen som trekker seg sammen til mindre og mindre flekker. Om to dager vil jeg bli en morder. Morderen Rune Juritzen. Jeg må være forberedt på en reaksjon. Men tida vil jobbe for meg.

Kanskje er det det at jeg skal bli far om noen måneder som har gjort meg mykere? Bare mykheten ikke blir et problem. Jeg skal uansett satse på denne ungen, og på denne dama. Nå tror hun at jeg har et vikariat i Nordsjøen. Det får gå. Alternativet er verre.

Dette kommer til å bli en lett jobb. Hver onsdag går han fra Snekkerstufeltet helt vest i byen, gjennom det området som kalles Prestrud, og på baksiden av blokkene på Sørenga, til jobben som fastlege på Storhamar.

Jeg har plukka meg ut tre potensielle steder, der det aldri er mennesker tidlig på morgenen. Og skulle det dukke opp noen, har jeg mine triks. Men jeg har også undersøkt Juritzen og motivet hans. Jeg forsøker å tenke minst mulig på slike ting, men jeg må ha en aning. Må forsikre meg om at oppdragsgiver følger en viss logikk. Det gjør han, men han virker uerfaren og sårbar. Det får bli hans problem.

Tirsdag, 11.04.17.

I dag så jeg Jacob Krøderen, utenfor Larsens i Strandgata. Den populære fastlegen. Jeg gikk i Strandgateparken og skvatt til. Blei helt skjelven. Måtte skynde meg å tenke på alle de sjikanøse meldingene, og på det han sa til meg for en stund siden. «Du veit ikke hva jeg veit. Men jeg kjenner fortida di. Og jeg vil ikke nøle med å bruke den mot deg, når tiden er moden.» Så nevnte han noen navn og et par konkrete episoder. Han har gravd og noen har tystet.

Han er så fanatisk. Brenner for at dobbeltsporene skal gå i Vest. Gjerne over ei bru. Ei bru som vil gjerde inn hele sjøfronten, byens ansikt. Stasjonen må ligge sentralt. Det er visst det viktigste argumentet for å skape et levende sentrum. Jeg har ikke forstått hvorfor Krøderen er så opptatt av et levende sentrum. Han er jo aldri der. Disse tingene begynte jeg å påpeke, og han gikk i svart. Sendte meg sarkasmer midt på natta. Jeg svarte.

Så begynte jeg å tenke på at det er like stor sjanse for at Krøderen ikke gjør alvor av trusselen, som at han gjør alvor av den. Men hva skal jeg foreta meg? Jeg kan jo ikke gå rundt som et levende skjold i hele morgen heller. Jeg har en drøm å oppfylle. Ordfører eller et mulig fengselsopphold.

Tok forresten en Sobril i stad, etter at jeg hadde vært nede ved Geitryggen og lagt pengene på avtalt sted. Hadde en tablett liggende. Det er utrolig hvordan det hjelper. Alt får plutselig et likegyldighetens skjær over seg, en skamløs letthet. Jeg legger meg til å sove nå, og når jeg våkner, utpå dagen i morgen, er det ikke mer å lure på.

Da har det skjedd.

Ingen grunn til å tvile på noe som helst. Skal jeg i så fall begynne å tvile på tidligere meritter? Hva skal det være godt for? Verden er skakkjørt, like fordømt. Jeg har tatt fram Glock’n. En Glock 17, 9mm, tredje generasjon. Det geniale med den, er at den er konstruert av kun 34 deler. Alle er 100 % tilpasset. Dermed kan jeg skifte ut hvilken som helst del uten at den må justeres av en børsemaker.

Jeg liker jammen meg dette faget også. Det å gå under jorden på denne måte. Dette vesle krypinnet hos en kompis. Det å ikke legge igjen ett eneste elektronisk spor på ei hel uke. Ingen bankkort, ingen telefon, ikke nett. Jeg liker å sitte som jeg gjør nå, kvelden før finalen, stryke over pistolen, over sleiden, over siktet, kjenne på det ruglete grepet. Mens roen og konsentrasjonen fyller meg.

7 dager senere. (tirsdag, 18.04.17)

Jeg greier ikke dette mer. Jeg våknet utpå dagen onsdag, for snart en uke siden, gikk raskt inn på HA-nett. Holdt hånda over displayet og lagde en liten glipe. Ville bare se overskriften. Orket ikke mer. Jacob Krøderen er død. Så ble jeg fylt av en ro, som varte et par timer. Etterpå havnet jeg i helvete. Der har jeg vært siden. Som å bli senket ned i et ormereir, ute av stand til verken å skrike eller gråte.

I hele påsken har jeg ikke gjort annet enn å bevege meg, i rasende fart, langt unna folk. Oppe på Gåsbu, utenfor stiene, i Furuberget, fra morgen til kveld. Jeg har avsondret meg. Ikke lest aviser, ikke nett, ikke radio og TV. Men det blir ikke bedre. Jeg holder ikke dette ut så mye som en dag til. Dette er jo et fengsel. Heller tilstå, og å være i et fysisk fengsel, enn dette.

Jeg har bestemt meg. Jeg småløper ned til politistasjonen, fra leiligheten i Briskebyen. Sørpa spruter. Jeg henvender meg andpusten til fyren bak glasset, sier at jeg har en tilståelse å komme med, at det haster. Noen minutter senere sitter jeg inne på et av avhørsrommene sammen med en betjent.

«Jeg må bare fortelle dette,» sier jeg, «jeg har ikke noe valg.»

Det velter ut av meg.

Alt kommer, på inn- og utpust. Mordplanene, mordet, Stockfish, spritsmuglingen, alt. Etter at taleflommen har ebbet ut, ber betjenten meg vente litt. Han sier han skal hente politifullmektig. Han forlater rommet. Jeg blir sittende og glane i veggen. Svetten renner.

Etter det som kan være et halvt minutt, eller ti, kommer betjenten inn igjen, sammen med sin overordnede. Politifullmektig hilser, tar meg i handa, setter seg ned ved andre siden av bordet.

Han ser alvorlig på meg.

«Jeg forstår at du har kommet med en lengre tilståelse i forbindelse med at Jacob Krøderen døde natt til onsdag. La meg først si følgende: Krøderen døde av hjerteinfarkt mens han var på besøk hos sin søster. Han hadde hatt hjerteproblemer i lengre tid.»

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke