25. aug
Tegning: Oddmund Mikkelsen
 
Påskekrim: «Relasjon»
Her kan du lese første del av HAs påskekrim, signert Ulrike Elisabeth Norsted.

Publisert: 14.apr.2017 13:24
Oppdatert: 16.apr.2017 09:21

Ellinor nyter å hvile pannen mot den kalde vindusruten. Store snøkjerringer danser så lett forbi der ute, men hun kjenner seg tung. Dorsk i kroppen og seig i tankene. Ungene til naboen skråler i hagen, de små djevlene skaper uro og larm i de ellers så fredelige omgivelsene, noe hun misliker sterkt. Ingen vet at hun avskyr barn. Tvert imot, Ellinor framstår som den hyggelige eldre damen med den lille søte hunden Prins i huset ved siden av, alltid vennlig, men stille og litt anonym. Slik må det være.

Spaserturen langs stranden med Prins fornyer kreftene, tilfører henne styrke til å holde livsprosjektet i gang. Hver dag tenker hun: I dag skjer det, det vidunderlige, i dag finner jeg ham. Etterpå vil vi være sammen, for alltid. Han er stor nå, gutten min, men det gjør ingenting, vi vil uansett kjenne hverandre igjen.

Hun gjennomfører sine små ærender og rutiner, bestandig på vakt, hun iakttar alle, leter, jakter.

Et tynt teppe av snø har lagt seg på grusvegen da hun forlater huset. Prins svinser rundt bena hennes, yr og glad over alt det hvite løper han ned mot vannet, alltid noen meter i forkant. Mjøsa ligger som en mørk, dyster dame framfor dem. Som vanlig følger hun stien langs sjøen, passerer den smale brua og fortsetter mot jernbanemuseet. Rett nedenfor, i ly av en gammel stue står benken der hun pleier å ta en pust i bakken. Her er det godt å sitte og hvile øynene over vannet, ta inn over seg de ulike utgavene av himmelen over vannflaten i all slags vær, mot Nes og Helgøya og videre dit sjøen åpner seg. Prins tasser omkring i nærheten med nesen sin mot bakken.

Nesten ingen turgåere er å se denne hvite ettermiddagen. Ofte kommer hun i snakk med folk mens hun sitter her, særlig hundeeiere, men også andre. Det er hyggelig, hun merker seg ansikter, gransker alle.

En ung, spedlemmet mann kommer løpende, hun hører ham puste og pese på lang avstand. Det er en av disse joggerne som bare haster forbi med musikk i ørene, de registrerer jo ingenting rundt seg. Ofte er de gretne og glefser mot løse hunder. Prins springer rett mot den unge mannen, som bråstopper og setter seg på huk for å klappe ham.

-Så fin hund! Han kikker oppover mot henne.

Hun ser det med det samme, denne gangen kjenner hun også blikket.

Pulsen hamrer i hodet og knærne skjelver på veien hjemover. Det korte møtet kastet alt om kull. Hver bidige dag har hun sett etter ham, studert minespill, sneket seg innpå gutter og menn for å se etter trekk, noe å gjenkjenne. Ellinor bryr seg ikke om alder i sin jakt, gutten hennes er tidløs. Dette er ungen de stjal fra henne, hun er ikke i tvil. Skjebnen har vært god.

Mens hun forbereder sitt enkle kveldsmåltid roer hun seg. Ellinor dekker bordet pent og ordentlig, alltid til to personer, som hun har gjort det i årevis. Nå legger hun på ny duk og pynter med en potteplante, snart vil han nok sitte ved den andre siden.

Han syntes at Prins var en fin hund, mer ble ikke sagt mellom dem. Hvorfor hadde hun ikke spurt ham om noe? Hva han het, for eksempel. Etter at de så på hverandre var han så rask til å komme seg videre, nesten som om han ble redd. Hun knuser potetene hardt med gaffelen mens hun spekulerer på hvordan hun skal finne ham igjen.

Kanskje han løper hver ettermiddag?

Det skarpe vårlyset svir i øynene. Er det søndag? Hun sitter klar på benken og speider. Stien kryr av unge barnefamilier. Mange av de små rakkerungene vil klappe Prins, noe hun knapt kan tåle. En time senere ser hun den spinkle skikkelsen nærme seg. Prins kjenner gutten hennes igjen, han tripper bort med det samme. Men denne springer bare videre, ignorerer hunden fullstendig og fortsetter nedover mot Martodden. Ellinor blir så forbauset at hun glemmer å snakke til ham. Målløs står hun og stirrer etter ham. Likheten er enda tydeligere, hun gjenkjenner måten å løpe på, de samme bevegelsene som før. Litt keitete, men likevel rask på foten. I morgen vil hun rope om nødvendig.

Neste kveld er hun kald og våt fordi hun glemte både votter og sitteunderlag. Det mørkner, og han kommer nok ikke. Møysommelig reiser seg hun fra det harde treverket, kaller på Prins og vender hjemover.

Gjennom vindusglasset er nattehimmelen stjerneløs, som mørkt skum.

Den fjerde dagen har han skiftet jakke, derfor ser hun ham ikke med det samme, likevel når hun så vidt å stå foran ham på stien før han passerer benken.

-Hei! Kan du stoppe litt? Jeg må snakke med deg!

Gutten viker unna, nærmest skubber henne til siden og forsvinner mellom trærne.

Rekker av dager glir over i hverandre. Hver eneste av dem er hun på benken, i håp om at han skal stoppe. Men han vil ikke høre, ønsker ingen kontakt med henne. Ellinor forstår på ingen måte hvorfor. Hun blir plutselig redd for at han skal slutte å løpe her, kanskje finne en annen rute, men det skjer ikke. Med jevne mellomrom jogger den unge mannen forbi.

Ellinor holder til på benken nesten hele tiden nå. Påskesola varmer, men hun registrerer det knapt. Gutten raser plutselig forbi, hun roper og fekter med armene, men han reagerer aldri. Hun er da ikke farlig.

Impulsivt følger hun etter ham på gangstien, utover mot spissen av Martodden. Isen har ikke lagt seg i år, strandlinjen framstår som en grå ørken der hvor vannet har trukket seg tilbake, store steiner stikker opp mellom råtne, sleipe rester av snø. Her vil hun møte ham i morgen.

Til middag står asjetten hans på bordet. Saftglasset også. Rød saft må det være, hun vet jo hva han liker.

Den sjuende dagen døser hun i sengen og stirrer på en flue som krabber kraftløst oppover vindusruta. Den virker halvdød. Med langsomme bevegelser stikker hun bena i tøflene, subber ut på trappa foran ytterdøra, holder morgenkåpa tett rundt seg og kjenner på den kjølige morgenlufta mens Prins tar sin vanlige runde på eiendommen.

I dag skal det skje.

Ellinor lager kaffe, skjærer fire brødskiver, finner fram pålegget og dekker på til frokost. Hun gir seg god tid med maten, for dagen blir lang.

Notisboka ligger i kjøkkenskuffen. Over kaffekoppen blar hun bakover i heftet, leser et par av notatene sine, streker under her og der. Avisutklippene ligger også pent brettet sammen på plass mellom sidene, men dem har hun ikke lyst til å se på akkurat nå. En time senere rydder hun av bordet, men lar boka ligge igjen.

Tiden fram mot ettermiddagen går på et vis. Ellinor beskjeftiger seg selv, innimellom følger hun med på været fra terrassen. Det er spådd nedbør og vind, allerede nå trekker skyene seg sammen i vest.

Sludd og regn pisker mot ansiktet, himmelen er mørk og blygrå, som om et loddent teppe henger over landskapet. Det er ingen som ser Ellinors noe tunge, foroverbøyde skikkelse bevege seg mot Martodden sammen med Prins. Hun er en grovbygd kvinne, temmelig høy også. Ytterst på pynten merkes virkelig vinden, det suser kraftig i trekronene langs stranda. Hun begynner å tvile på at han kommer nå. Under trærne finner hun litt ly, hun setter seg på en av de digre steinene og holder øye med Prins, der han lukter seg fram på den tørrlagte delen av sjøen.

Noen er plutselig bak ryggen hennes. Ellinor snur seg, brått stirrer hun rett på gutten. Han har stoppet bakenfor steinen og ser sint ut.

-Hva er det du holder på med? Hvorfor roper du på meg hele tiden?

Hun kommer seg opp på føttene, tar noen steg, kommer tett innpå ham og smiler vennlig.

-Jeg har en hemmelighet å fortelle deg!

– Gærne kjerring! Han forsøker å dytte til henne.

Ellinor tar sats. Det tar bare noen få sekunder, så er hun ferdig.

Etterpå dveler hun litt på stedet, for å få igjen pusten, men også for å merke seg bildet av gutten, der han ligger så stille nedenfor steinen, i fosterstilling mot venstre side, som om han sover. Som et lite barn. En smal, rød, blodstripe renner fra tinningen og blander seg med morken snø.

Hjemme lager hun seg en rykende varm kaffekopp og heller hundemat i skålen til Prins før hun deiser ned ved kjøkkenbordet, der notatboka er. Sirlig bretter hun ut avisutklippene og legger dem utover bordplaten. Hun kan overskriftene utenat, de er ganske like alle sammen. Snart vil det bli en til.

«Ung mann omkommet», vil det stå.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke