22. aug
 
Ringens hemmelighet
Denne novellen er skrevet av Erle (12) ved Solvang skole, i forbindelse med HAs påskekrimkonkurranse 2019.

Publisert: 08.apr.2019 13:37
Oppdatert: 08.apr.2019 13:49

Det var en kald og bekmørk natt. Klokken hadde passert midnatt. Filippa løp panikkslagen opp den bratte bakken. En bil fulgte etter henne i rasende fart. Hun var for redd til å se bak seg.

Bilen kom nærmere og nærmere, hun orket ikke å løpe mer. Straks var bilen rett ved siden av henne. Hun kastet et blikk bakover og snublet i en stein. En mann gikk ut av bilen, tok tak i armen hennes og dro henne langs bakken mot bilen. Han slengte henne inn i den hvite varebilen.

LES OGSÅ: "Krim" av Kaja Jensvoll Bjerkelund

De hadde kjørt en stund og nå visste hun ikke lenger hvor hun var. Bilen stoppet, mannen åpnet bagasjedøra. Han kastet en pose over hodet hennes. Han tok henne i armen og førte henne til en bygning. Posen var litt gjennomsiktig. Hun så så vidt bilskiltet. «PD 65927.»

Bygningen lå i skogen. Han førte henne inn. Det luktet kloakk der. Hun ropte etter hjelp, men det hjalp ikke. «Vær stille!» ropte han, og reiv av henne posen. Rommet var støvete, det lignet på et bomberom. Mannen hadde svart finlandshette. Han hadde på seg slitte klær og knæsje joggesko.

Etter en stund i stillhet kom det en mann til. Han gikk også med finlandshette. Filippa klarte ikke helt å høre hva han sa, men han lurte på om han som tok Filippa hadde tatt noe fra henne. Hun skjønte ikke hva de snakka om. “Hva vil dere ha?” spurte hun. “Ringen som faren din tok fra moren min for noen år siden” sa han sint. “Jeg har ikke noen ring” sa Filippa. “Ikke her, i hvert fall” sa hun igjen.

Han ene gikk fort mot henne med en stor bedøvelsesprøyte i høyre hånd. «Liam, gjør det!» sa han. Han tok tak i det lange håret hennes, vendte hodet til siden og satte en sprøyte i halsen hennes.

Kjæresteparet Liam og Emilie Walker hadde akkurat flyttet inn i det fineste huset i byen. De tenkte å ta seg en tur for å finne noen fine joggemuligheter i nærheten. “Hvor tenkte du vi skulle jogge?” spurte Emilie. “Kanskje i Furuberget. Har hørt det skal være fine stier der. Skal vi prøve dem?» spurte Liam. “Ja,” sa Emilie. “Bra, jeg går og kler på meg,” sa Liam. De tok på seg de nye, knæsje joggeskoene sine og gikk ut i bilen.

LES OGSÅ: "Den forsvunnede" av Sofie Holm Kvarstad

Kjøreturen tok ikke lang tid. Byen var ikke så stor. Det var en liten sti som gikk gjennom skogen, så de tok den. Det lå masse blader, kvister og røtter på bakken. De løp en tung vei, så de begynte å bli slitne. Emilie prøvde å løpe fort opp en bratt bakke. Hun kom opp bakken lenge før Liam. Da Liam kom opp, var hun ikke der. Han ropte etter henne, men fikk ikke noe svar. Plutselig hørte Liam et høyt hyl! Lyden kom fra lenger nede ved Mjøsa.

Han var nederst av bakken nå, og så et ben ligge mellom to store treplanker. Det var Emilie. “Går det bra med deg?” spurte Liam og hjalp henne opp. “Jada.” “Bra.” sa Liam og kysset Emilie på kinnet. «Jeg syns jeg så en person ligge ved vannkanten i stad, da jeg var på toppen av bakken,” sa hun.

De hastet bort til vannkanten. Det var en jente. Hun hadde hvite, møkkete klær og langt, fint hår. De snudde henne og bar henne opp. Hun var bevisstløs så det var umulig å få kontakt med henne. De skyndte seg til bilen og kjørte henne til sykehuset. De bar henne inn på Hamar sykehus og ropte på hjelp. Det kom en lege med en seng. Emilie fikk ikke lov til å komme inn, det var bare for de nærmeste.

Straks hun var våken, kom det en lege. Han spurte henne om hun husket noe av hva som skjedde. Hun husket ingenting. Han forklarte hva som hadde skjedd, men hun skjønte ikke så mye av det. Hun var for sliten til å holde øynene oppe og høre etter. Hun klarte å lese på skiltet hans, der stod det “Håvard Strand.”

LES OGSÅ: "Mordet i Moelv" av Amina Ringstad Wiik

“Hva heter du? Hvor gammel er du?” spurte legen. De hadde ikke funnet noe ID på henne. “Filippa” sa hun lavt. “14 år.” “Hva heter foreldrene dine?” spurte han igjen. “Foreldrene mine er ikke her” sa Filippa trist. “Hvor er de?” sa Dr. Strand. “Borte. Mamma og pappa døde da jeg var liten, jeg har bodd hos bestemor i Oslo nesten hele livet,” sa Filippa. “Jeg er så lei meg” sa legen.

“Bestemor døde for snart 6 måneder siden også,” sa Filippa.” Så jeg flyttet hit for ikke så lenge siden, og dette er det som skjer når jeg kommer hit... Jeg trodde Hamar skulle være et hyggelig sted å bo, jeg,” sa Filippa. “Ring Kjetil og Laura” sa Filippa. De er naboene til bestemoren.

Legen gikk ut og ringte. Filippa var utslitt. Det tok over en time før Kjetil og Laura kom. Filippa hadde våknet igjen. Laura og Kjetil stod over henne når hun våknet. De ga henne en stor klem. “Hei, Filippa” sa de i kor. “Går det bra med deg?” spurte Kjetil. “Ehh, ja sånn passe” svarte Filippa. “Husker du noe som skjedde” spurte legen. “Jeg tror ikke jeg husker noe... skal prøve.” svarte Filippa. “Jeg husker at jeg løp opp en bakke, og en bil fulgte etter meg,” sa Filippa. “Veldig bra, bare fortsett” svarte legen. “Plutselig ble jeg kastet inn i en bil” sa Filippa. “Også kom det to menn, etter det lå jeg på sykehuset” sa Filippa. “Bra, Filippa” sa Laura og ga hun en klem. “Vent, jeg husker at han ene het noe på “L”, som Leo eller Liam,” sa Filippa.

“I nattbordskuffen min, der ligger diamantringen. Pass på den!” sa Filippa lavt før hun sovnet igjen. “Hørte du hva hun sa?” sa Kjetil. “Nei, gjorde du?” spurte Laura. Klokken begynte å bli mye, så Kjetil og Laura la seg inn på Scandic for natten. “Stakkar Filippa” sa Laura. “Ja, hva tror du skjedde med henne? Jeg vil gjerne vite hele historien” sa Laura.

«Hva var det hun sa før hun sovnet?» «Jeg vet ikke, men mener det var noe med en ring? Kanskje var det noe med den fine diamantringen hun arvet etter moren før hun døde?” sa Kjetil. “Ja, det kan det være. Den er jo vært masse penger!” sa Laura. “Kanskje vi må finne den” sa Kjetil. “Ja, men det begynner å bli sent nå, vi må legge oss.” sa Laura. “Vi kan dra hjem til henne i morgen,” sa Laura.

Legen gikk inn på rommet til Filippa igjen. Han la hodet hennes på puta, og dyna over henne. “Legg deg til å sove nå, du må være utslitt” sa legen og gikk for å hente litt vann. Hun skrev ned bilnummeret hun hadde sett, mens hun enda husket det. Det kom inn en mann. Filippa var livredd. «Hvor er ringen?» ropte han. Hun nektet å svare, men skrek så høyt hun kunne. Han tok puta hennes og klemte den over ansiktet hennes. Hun sprellet i senga, fordi hun ikke fikk puste. Hun sluttet å bevege på seg. Ingen puls var å kjenne. Pulsmåleren sto på null nå.

Dr. Strand kom løpende til henne og tok puten bort fra ansiktet hennes. Han ropte på andre leger. Dr. Hansen kom og de erklærte henne død. De bar henne ut og la henne på likhuset. De gikk inn på kontoret og sjekket overvåkningskameraet. Der så de alt som hadde skjedd. De kunne ikke se ansiktet hans fordi han hadde på seg finlandshette. De ringte politiet.

Politimannen som kom var den beste de hadde. Daniel Klausen. Han hadde vært i etterforskningstroppen i snart 15 år. Daniel gikk inn på rommet der hun lå. Han lette etter spor, fingeravtrykk eller hår. Han så en lapp under en ledning på gulvet. På lappen sto det “PD 65927.”

Klausen gikk ut av rommet og bort til legene. “Har hun sagt noe om dette?” spurte han. “Nei, ikke som vi har hørt. Men rett før hun sovna i stad så sa hun noe om en diamantring som måtte passes på,” svarte Dr. Strand. “En diamantring?!” svarte etterforsker Klausen opprørt. “Ja? Hun sa den ligger i nattbordskuffen.” “Ringen er verdt flere millioner kroner, vi trodde den ble stjålet for flere år siden,” svarte etterforsker Klausen opprørt.

Klausen løp ut av sykehuset og kjørte hjem til Filippa. Døra hjemme hos henne var låst. Han sparket døra opp og løp inn på rommet hennes og skrek: “Er det noen er her, så opp med henda umiddelbart!” Han gikk inn på soverommet hennes med pistolen i hånda. Det sto en annen mann der. “Dropp våpenet” ropte etterforsker Klausen høyt. Plutselig lå han på bakken, med et hull i skjorta på brystet. “Hva har du gjort?” ropte etterforskeren.

“Nå skal jeg ta tilbake diamantringen som den jævla Jensen-familien tok fra oss!” skrek han sint. “Vel, det var da synd” sa etterforskeren og reiste seg. Han tok opp våpenet og skjøt han i foten. “Ææ!! ropte han mens han kastet seg på bakken. “Jeg er etterforsker, selvfølgelig har jeg på meg brynje,” sa han. Han reiv ringen fra hånda hans. “Denne er ikke din!”

Han ringte en ambulanse. Klausen dro så fort han kunne til politistasjonen for å levere inn ringen. På politistasjonen fant de ut av at Filippa hadde skrevet under på at Laura og Kjetil skulle få pengene for ringen, dersom hun døde. Dagen etter dro politiet til sykehuset for å arrestere han som drepte henne. Han gikk inn på rommet der han lå, og fikk navnet hans. Navnet hans var Liam Walker.

Han satte på håndjern og bandt han til senga. Så fort han ble operert så måtte han inn i fengsel for kidnapping og drap. Han fikk fengselsstraff på 21 år. Politimannen spurte hvem han andre var, men han ville ikke svare. Han prøvde alle lovlige muligheter, men han sa fortsatt ingenting.

Mobilen til Klausen ringte. Det var en dame som ringte han, hun savnet mannen sin. “Hvor og når så du han sist?” “I går, hjemme hos oss” svarte hun opprørt. “Hva er navnet hans?” spurte han. “Liam Walker” svarte hun. “Han ligger på sykehuset og er dømt til 21 års fengsel på grunn av kidnapping og drap.” sa politimannen. “Dette må være en feil!” “Nei, dra på sykehuset på Hamar så kan du få møte han der» sa politimannen.

Han kom på lappen han hadde funnet på sykehuset. Han dro til politistasjonen og søkte på bilnummeret på jobb pc’en. Mannen som eide bilen het Toby Andersson. Etterforsker Klausen fant ut hvor han bodde, og dro dit med en gang. Han ringte på døra, og mannen åpnet. «Er du Toby Andersson?” spurte etterforsker Klausen. “Ja” svarte han. “Du er herved arrestert for kidnapping og drapsforsøk” sa etterforsker Klausen. Han tok på han håndjern og fulgte han til bilen. Han kjørte til politistasjonen og satte han inn i en celle.

Nå satt de der begge to. Dømt til 21 års fengsel. Kjetil og Laura fikk flere millioner kroner for ringen. Emilie slo opp med Liam og nå må Liam og Toby være der de neste 21 årene. 

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke