18. aug
SCENEKUNSTNERNE: Eilev Skinnarmo sitter midt i sin egen scenografi på Nationaltheatrets hovedscene med skuespiller Andrea Bræin Hovig og regissør Peer Perez Øian på hver sin side. Legg merke til hvordan tak, golv og vegger framstår som en speiling av hov
 
Scenekunstneren
Da Eilev Skinnarmo fra Ottestad ble scenograf på Hedda Gabler, snudde han like godt Nationaltheatret på hodet.

Publisert: 03.sep.2011 07:39
Oppdatert: -

«Han vil ha kos, men du vil ikke ha noe med han å gjøre!».
Regissør Peer Perez Øian instruerer hovedrolleinnehaver Andrea Bræin Hovig, mens skuespiller Bjørn Skagestad er nedpå knærne som Ejlert Løvborg.
De står på hovedscenen på Nationaltheatret. Scenerigget er svakt traktformet. Tak, vegger og golv skråner innover og består av store trykk som speiler hovedsalen. Som publikummer vil du oppleve at det du ser når du kikker rett opp mot taket i salen, er nesten det samme synet som møter deg når du ser mot scenen. Første del av scenografien er en speiling nedenfra og opp, mens den innerste delen er en speiling av det du ser dersom du ser salen ovenfra og ned.
- Vi er i Hedda Gablers stue, men i stedet for å late som vi er i Hedda Gablers stue, later vi som om vi er på Nationaltheatret, forklarer Eilev Skinnarmo.
- Scenografi er arkitektur og design som er satt sammen til noe mer vilt, mystisk og spennende! Å være scenograf, handler om å ta en masse valg. Vi kunne gitt Hedda grønne horn på hodet og kjørt en science fiction-stil eller kledd på henne et kostyme inspirert av 1800-tallet og latt scenografien vært tro mot den tiden. Men det gjorde vi altså ikke. Vi valgte å gjøre stykket lett tilgjengelig og bryte fullstendig med det høytidelige.
- Når jeg har de første samtalene med en regissør, må vi finne ut om stykket har relevans, om det er aktuelt. Hvis vi mener det har det, må vi spørre oss «Hva er det vi ønsker å poengtere?». Med dette stykket ønsket vi å henvende oss til det litt overfladiske Oslo vestmiljøet, sier Skinnarmo.
Hedda Gabler ble utgitt i 1890 og vakte oppsikt fordi hovedskikkelsen slett ikke var en endimensjonal, snill og myk kvinne, men heller slem, kynisk og opptatt av å klatre sosialt. Samtidig var hun ulykkelig og drømte om noe helt annet.
- Vi mennesker har de samme problemene som for 200 år siden. Skuffelse, sjalusi og svik er ganske universelle ting, sier Skinnarmo.
Det er ikke mer enn tre år siden han var ferdig utdannet scenograf fra Statens Teaterskole i København. Kun to studenter kom seg gjennom det ørlille nåløyet fire år tidligere. Den gang møtte Skinnarmo opp med portfolioen sin og ble testet i tre dager til ende, bestemt på at nå var det «Scenografi» som skulle trykkes på det blanke skiltet langs livets veg. Fram til vegskillet i år 2000 var noe helt annet alle forbandt han med. Med fiolin og bratsj i instrumentkassa var han fast ansatt i over ti år ved Oslo Filharmoniske Orkester og i 13 år ved Det Norske Kammerorkester. Allerede fra han var liten gutt var livet musikk. Øving, terping, spilling, konserter og reiser i inn- og utland. Men så, etter en armskade han pådro seg i skibakken og flere påfølgende operasjoner, ble det stadig klarere: Han kunne ikke spille mer. Det var over.
- Det var et sjokk å ta det inn. Det var jo dette jeg kunne. Jeg hadde trodd jeg skulle spille for alltid, sier Skinnarmo.
- Hva gjorde du da du forsto at du måtte finne på noe annet?
- Jeg famlet i mørket, sier Skinnarmo. Han ler litt over sin egen dramatiske beskrivelse, men korrigerer den ikke.
Via fotografi, lyssetting, grafisk design, interiørdesign og arkitektur, nærmet han seg sitt nye virke.
- Jeg hadde noen oppussingsprosjekter som, ja.., i den siste leiligheten jeg hadde i Oslo, da den var ferdig, var det noen som sa: «Jøss, dette er jo scenografi!».
Omtrent slik ble den nye kursen satt. Og nå er han her. Frilans med for mange oppdrag. Samtidig med Hedda Gabler på Nationaltheatret, jobber Skinnarmo med et prosjekt om hjemløse for Odense Teater, Faust på operaen i Kristiansund og med den danske duoen bak Klovn, Frank Hvam og Casper Christensen, som nå skal på scenen med et stand up-show.
- Men hva er det med deg? Hvordan klarer du å bli så god på fiolin, bratsj og nå scenografi?
- Jeg tror det er ti prosent talent og 90 prosent hardt arbeid. Ingen ting av dette har kommet lett. Det har vært hardt arbeid hele vegen. Kanskje har jeg tatt med meg noe fra musikken inn i måten jeg jobber på nå. Jeg tenker alltid: «Det må bli bra!» og «Dette skal bli det beste jeg har gjort!».
- På mange måter synes jeg det jeg gjorde før og det jeg gjør nå er likt. Det handler om at kunsten skaper bilder inne i hodet og så handler det om å formidle dem. Ja, jeg synes faktisk det er veldig likt.
Som scenograf Har han ansvar for hele det visuelle uttrykket. Kulisser, kostymer, parykker, sminke, alt du ser. For eksempel skal han i gang med De tre musketerer på Odense Teater. Der blir det Prince-musikk og glamrockinspirerte kostymer.
- Jeg får være med å lage eventyr for voksne, og nå er vi ved kjernen for hvorfor jeg holder på med dette: Jeg lager øyeblikk hvor folk kan få forsvinne inn i en annen verden, borte fra hverdagens mas og verdens problemer.
Ofte tar det tre-fire måneder fra han får den første telefonen fra en regissør og til publikum kan la seg lukke inn bak teatrets tunge dører. Under hele prosesser navigerer han mellom mange ulike mennesker og mange sterke meninger, uten å miste seg selv.
- Det jeg liker spesielt godt med denne jobben, er at jeg møter alle slags mennesker: Johnny med hammeren, Sveise-Gunnar, teaterdirektører, intellektuelle, skuespillere, alt mulig.
- Og så er det veldig store kontraster. Med Hjemløs!-prosjekter har vi gjort research blant illegale arbeidere, heroinmisbrukere og horer. Det har vært veldig sterke møter med en verden jeg visste veldig lite om. Når jeg jobber med Frank og Casper, de fra Klovn, er det bare fis og tøv og gøy, sier Skinnarmo som setter pris på hele spekteret.
Det vanskeligste med tilværelsen som scenograf er å prøve å få det til å gå i hop med en sønn på 12 år i Oslo og en sønn på halvannet år pluss en kjæreste i København.
- Jeg jobber veldig mye og er mye borte, sånn som nå, i over en uke i strekk. Jeg må lære meg å si nei til oppdrag, men det er ikke så lett å sette på bremsene når man føler det begynner å gå oppover.
Torsdag 1. september var det première på Henrik Ibsens drama på hovedscenen på Nationaltheatret. Første gang Skinnarmo satte sin kunstneriske signatur i det ærverdige bygget var for over ett år siden. Den gang var det også Gabler og Øian og Hovig og Skagestad, men i Malersalen, en mye mindre scene.
- Det ble fulle hus og utsolgte billetter. Så ble flyttet til Amfiscenen, den nest største. Der ble det også suksess. Nå er vi på hovedscenen og håper det går like bra her, sier Skinnarmo.
- Neste gang blir det Oslo Spektrum, sier regissør Øian.
- Ja, det blir fint, sier Skinnarmo.


Sitater:
Jeg får være med å lage eventyr for voksne

Jeg tror det er ti prosent talent og 90 prosent hardt arbeid. Ingen ting har kommet lett

Scenografi er arkitektur og design som er satt sammen til noe mer vilt, mystisk og spennende
 

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke