19. aug
Påskekrimnovellekonkurranse: Siste indre på trykk 24.3.2018 Forfatter Toril Hofshagen skøyteløp OL Vikingskipet krim
 
HAs påskekrim, del 1: «Siste indre»

Publisert: 24.mar.2018 10:40
Oppdatert: 24.mar.2018 10:54

Jeg har alltid vært en ener. Har det i både huet og beina, som det heter. Det er ikke tilfeldig at jeg valgte å satse på skøytene. Den perfekte kombinasjon av styrke og utholdenhet, teknikk og taktikk.

Og nå står jeg foran mitt livs gjennombrudd. Jeg skal til OL i Pyeongchang og vise verden hvem jeg er. Jeg må bare gjennom det siste uttakningsløpet. Jeg må slå ut Amund. I Vikingskipet i morgen.

Jeg kjenner Vikingskipet bedre enn min egen bukselomme. Oppvokst to langsider unna i Østbyen. Født under OL 20. februar 1994; samme dag som Koss satte verdensrekord i Vikingskipet på 10.000-meter med tiden 13:30,55.

Mora mi var til stede på tribunen. Ifølge søstera mi heiet hun så fælt på Koss at vannet gikk og fødselen kom i gang 5 uker før tida.

Mutter’n ble fraktet til sykehuset i hui og hast, mens søstra mi Beth sto alene igjen og så at Koss gikk i mål som olympisk mester. Hun var bare fem år, så jeg tror ikke hun skjønte noe av det. Men hun skryter i hvert fall av at hun husker det.

Vi ungene i Østbyen vokste opp med Koss som den store helten. Han satte tre verdensrekorder i Vikingskipet under OL, tok legeutdanning og hadde et utseende som dro damer.

Rekorden hans på 10.000 ble ikke slått før Nagano-OL i -98. Men det var bare fordi klappskøytene var tatt i bruk, ellers hadde ikke nederlenderen klart det.

Jeg valgte meg tidlig 10.000 som min distanse. Når de andre gutta gikk hjem til kveldsmat etter skøytetreninga, fortsatte jeg med 10 runder til. Jeg holdt nøye telling. Først etter 10 ekstrarunder gikk jeg hjem, med visshet om at forspranget til de andre økte for hver dag.

Mutter’n serverte kveldsmaten på senga, mens søstra mi masserte beina mine for at jeg skulle få mest mulig restitusjon til neste dag.

Da jeg var 12 fikk jeg lov å gå 10.000 i nasjonale stevner, selv om aldersgrensen for distansen er 15 år.

Trenerne overbeviste forbundet om at det var viktig at jeg fikk utfordringer på mitt nivå. Jeg er som sagt en ener.

Jeg har det nok etter fatter’n. Han var også en ener. Hadde NM-gull for junior i både bowling og svømming. Han døde i en arbeidsulykke 3 måneder før jeg ble født. Fikk en jernstang i huet på byggeplassen der han var anleggsleder.

Mutter’n har kompensert og tatt rollen som «både mor og far og fan», som hun sier det. Det er hennes måte å skryte på, men hun later som det er selvironi.

Jeg har ingen grunn til å klage på supporten. Hun har ofra alt for at jeg skal bli best i verden på 10.000. Søstra mi stilte også mye opp i starten, men har blitt opptatt av sine egne greier etter hun flytta på hybel i Oslo for et par år sia.

Pussig nok begynte hun på biologi. Trodde aldri hun skulle komme inn på universitetet med de karakterene hennes. Hun har det verken i huet eller beina, for å si det slik.

Det har ikke Amund heller. Det vil si, han har det i beina, men ikke i huet. Men han har til gjengjeld en far som er trener i klubben vår.

Fatter’n til Amund var skøyteløper samtidig med Amund Martin Sjøbrend; en av de fire «S-ene» Sjøbrend, Storholt, Stensen og Stenshjemmet. Han slet veldig med å bestemme navnet på sønnen, som han ville kalle opp etter en av de fire.

Han valgte det lengste navnet, ut fra en ulogisk slutning om at det ville gi best egenskaper på lange distanser. Et dustete resonnement, men Amund ble god på 10.000-meter. Skikkelig god. Men ikke bedre enn meg. Det må jeg nok en gang bevise i morgen. Det står mellom oss to i siste uttakningsløp til OL.

I kveld lader jeg opp batteriene etter en strengt innarbeida rutine. Søstra mi har kommet fra Oslo for å bistå mutter’n i ritualene. Jeg ligger på sofaen med beina 20 cm høyere enn hjertet. Det er mutter’n som står for massasjen i kveld. Beth ordner på kjøkkenet.

Hun hadde med den nederlandske blandingen av frukt og nøtter som Sven Kramer og co bruker og som de selger i ei sjappe på Grünerløkka. Det foret har vist seg å være en suksess, som har gitt meg energiboost før viktige løp.

Det må kokes en god stund for å gi best mulig opptak i kroppen og så gir det akkurat passe langtidsvirkende effekt til å stå 10.000-meteren ut.

Beth er som vanlig treig av seg. Mutter’n må rope både to og tre ganger før søstra mi endelig kommer med foret. Jeg brenner meg i munnen og gir henne inn for det. Hun må jo kunne klare noe så elementært som å kjøle ned maten til 25 grader.

Jeg har ikke lyst til å kjenne på brannsår i munnen i runde etter runde i morgen, når jeg må holde fokus på tyngdeoverføringa og på å holde melkesyra i sjakk.

Beth har hatt med seg blåskjell fra Oslo som hun og mutter’n spiser til kvelds. Jeg skjønner ikke at de orker å spise slike slimete greier, men dem om det.

Etter maten ser vi på opptak av løp der jeg har slått Amund. Jeg jobber mentalt med hvordan jeg nok en gang skal slå ham.

Visualiserer at jeg øker forspranget for hver runde og krysser målstreken med armene i været. Ser for meg hvordan jeg marsjerer inn med den norske troppen på åpningsseremonien i Pyeongchang.

Hele Hamar sitter foran skjermen og følger meg gjennom 10.000-meteren, jeg er i mitt livs form og går inn til olympisk gull, jeg står på toppen av seierspallen og synger nasjonalsangen, mens jeg ser inn i TV-kameraene med stålblått blikk. Jeg er en ener i ferd med å erobre verden.

Jeg sover godt den natten. Åtte timer med dyp, drømmeløs søvn. Blir vekket av mutter’n og kjører det faste morgenritualet før viktige løp.

Beth har stått tidlig opp og laget havregrøt til frokost og den spesielle drikken jeg har brukt de siste årene. Slowjuice-maskina presser tykk saft ut av frukt- og nøtteblandingen, som jeg drikker rett før løpet.

Brannsåret svir når jeg spiser og pusser tenna. Hvis det plager meg under løpet, skal søstra mi få høre det. Men i den teflonhjernen er det lite som fester seg av læring.

Jeg støter på Amund og faren hans når jeg varmer opp på indre bane. Vi ønsker hverandre lykke til. Later som om vi er gode lagkamerater som unner hverandre et godt løp. Men vi gjør jo ikke det. Vi vil begge vinne. Faren til Amund er helt propell. Stemmen hans går i fistel når han anbefaler meg å ta det rolig i starten av løpet. Særlig.

Det er bare fem heat. Tre av dem har ingen betydning. Middelmådige konkurrenter som deltar som fyllmasse for å kunne kalle det et uttakningsløp. Amund går i fjerde heat.

Jeg har fullt fokus på å forberede mitt eget løp, men klarer ikke å unngå å få med meg at han klokkes inn til ny personlig rekord. Det er likevel 3 tideler bak min rekord. Skjerpet konkurranse gir meg bare ekstra adrenalin.

Jeg ser opp på tribunen der mutter’n og Beth står. Mutter’n vinker oppmuntrende og viser hjertetegn til meg. Beth ser stressa ut. Hun vet jo hva som står på spill for meg. Vet hvordan det blir hjemme hvis jeg taper.

Startskuddet går. Jeg får en god start. Ligger 2 tideler foran Amund etter tre runder. Hører mutter’n skrike seg mer og mer hes for hver passering. Kjenner jeg har formen inne, at jeg vil knuse Amund. Merker at brannsåret i munnen svir, men tvinger meg til å fokusere på oppgaven selv om jeg er nummen i munnpartiet.

Tar stadig noen små hundredeler på Amund for hver runde, men merker at nummenheten nå har spredt seg til hele ansiktet. Passerer 12 runder og ligger plutselig 2 sekunder bak. Hva skjer?

Kjenner musklene stivner, hodet dunker, jeg sliter med å få nok oksygen. Tvinger meg videre rundt svingen og opp langsiden der mutter’n og Beth står.

Kjenner synet svikte, beina skjelver, jeg får ikke luft. Ser som i tåke mutter’n løpe skrikende ned mot isen. Beina svikter, jeg sklir sidelengs inn i vantet. Mutter’ns hyl er det siste jeg hører.

Nettsak i Hamar Arbeiderblad 15.02.2018:

Amund med fall på 10.000 m i OL: Fortsatt fortvilet over kameratens død

Canadieren Ted-Jan Bloemen ble olympisk mester på 10.000-meter i Pyeongchang i dag og satte ny olympisk rekord med 12:39,77. Storfavoritten Sven Kramer kom inn på en skuffende sjette plass.

Vår lokale skøytehelt Amund Martin Knudsen falt dessverre i fjerde runde og måtte bryte løpet da ankelen ble skadet i fallet. HA har fått følgende uttalelse per sms fra Rolf Knudsen, Amunds far og trener:

«Amund tar nederlaget svært tungt og beklager til alle supporterne hjemme på Hamar at han ikke innfridde i dag. Han lover å komme sterkt tilbake.»

HA antar at Amund fortsatt er preget av dødsfallet til sin lagkamerat Johann Olav Johansen, som så tragisk omkom under et skøyteløp i Vikingskipet 10. januar.

Obduksjonen viste at han hadde store mengder av blåskjell-giften saksitoksin i kroppen og at dødsfallet skyldtes lammelse av respirasjonsmuskulaturen.

Som HA har dekket gjennom en rekke reportasjer, viste det seg etter grundige analyser at rester av giftstoffet fantes i en frukt- og nøtteblanding som Johann Olav pleide å spise rett før konkurranser.

Mattilsynet har ennå ikke funnet årsaken til at saksitoksin kunne forekomme i denne matvaren og har nedlagt forbud inntil videre mot import av varer fra den nederlandske produsenten.

HA har snakket på telefon med Johann Olavs mor Trude Johansen, som forteller at hun og datteren fortsatt sørger over tapet av en kjær sønn og bror. De har likevel valgt å være til stede i Pyeongchang for å støtte Amund, som en nær venn av familien og Beths kjæreste.

HA oppfordrer Hamars befolkning til å møte opp på Gardermoen 18. februar kl. 18.30 og ta imot Amund og hans følge med flagg og blomster. Det er viktig å støtte våre lokale helter i både motgang og medgang.

Og stortalentet Amund Martin Knudsen vil få nye sjanser til å bringe hjem olympiske medaljer til Hamar: Om fire år er det OL i Beijing!

Om forfatteren:

Toril Hofshagen (53) bor på Hamar og er født og oppvokst på Løten. Hun er utdannet sivilingeniør og jobber som direktør i bransjeorganisasjonen Norsk Vann.

Dette er Torils første forsøk på å skrive en novelle. Som ivrig leser av både HA og påskekrim, ble hun inspirert til å forsøke seg i krimnovelle-sjangeren, som er noe helt annet enn det hun til daglig produserer i direktørjobben.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke