21. aug
den Siste tonen: Koret smiler meget tilfreds når de siste tonen ebber ut og dirigenten Dag Nilssen har senket armene. Alle ser spent på dirigenten, og etter ansiktsuttrykkene til de 125 utøvere å tolke er han absolutt fornøyd!Alle foto: Paula Bjertnes
 
Stort verk ga stor glede
Et meget imponert publikum fikk høre et av de største verkene i musikkens historie.

Publisert: 19.mar.2017 22:02
Oppdatert: 19.mar.2017 22:17

Det er ikke bare-bare å hive seg i kast med Beethovens 9. symfoni, som er en stor utfordring for både kor og orkester. Men søndag viste Hedmarken Symfoniorkester, Collegium Vocale og Hamar Domkor at de klarer en slik bragd.

Og sammen med en egen barnevennlig versjon på lørdag viste orkesteret en helt ny måte for å skape begeistring, også blant de yngre.

støpt utgave

Lørdagens noe haltende utgave av siste satsen viste seg å være en ordentlig generalprøve, der hvor man gjør de siste tabbene. For søndagens finale satt som støpt. Og ikke bare finalen, men verket i sin helhet ble utført med fantastisk dynamikk og stor presisjon, som ga rom til mange forskjellige følelser.

Det er slik Beethoven ville ha det, og som ble en stor inspirasjon til den romantiske perioden hvor man kan kjenne på komponistens følelser; alt mellom drømmer, lidelser, takknemlighet og mot.

Trygg orkester

Musikerne hadde gjort jobben sin, og kunne sine partier. Dermed lå alt til rette for at dirigent Nilssen kunne få fram mange av detaljene i verket. Slik som oppbyggingen i første sats, som startet så vart med fiolinenes tema. Med en god balanse mellom det rolige og det intensive drev Nilssen orkesteret mot avslutningen, som ga et gedigent høydepunkt allerede så tidlig i verket. Med seighet i dynamikken ble det et magisk øyeblikk, med høy gåsehudfaktor. Allerede der tok han pusten til publikum, så hvordan ville dette ende?

Dynamisk og presis

Det var bare å fortsette, med den andre satsen, som starter med den mer rytmiske scherzo-delen. Det ble et flott samarbeid mellom orkester og dirigent, og særlig de meget små, men ytterst viktige pausene imellom viste all presisjonsarbeidet som lå til grunn. Blåserne har en hovedrolle her, særlig hornet som hever seg over strykerne. Som gjennom hele verket var dynamikken beundringsverdig bra gjennomført.

Den tredje satsen er den sangbare, hvor fløytene og fiolinene vekslet hovedrollene, og ble avbrutt av hele orkesteret som en fanfare.

den store finalen

Så kan man si hva man vil om den siste satsen, men faktum var at den ble så mye bedre enn lørdagens versjon. Med kor og solister legger den grunnlag for et nærmest spetakkel, men Nilssen holdt alle i sjakk. Det går skyhøyt i sopranene, og det ble bare nesten for skarpt. Solistene var godt hørbare over orkesteret, og særlig Yngve Søberg strålte med sitt inngangsparti. Med så mye energi i svingene er det lett at det hele går overstyr, med det skjedde aldri. Med felles fokus rodde de 125 utøvere det hele trygt i land, og de fikk sin velfortjente stående applaus.

Terningskast: 5

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke