21. aug
VINNER: Sara Katarina Bøe Daae. FOTO: HENRIK LANGGÅRD
 
To virkeligheter

Publisert: 23.apr.2018 12:23
Oppdatert: 23.apr.2018 12:31

Den varme morgensolen stekte i ansiktet mitt idet jeg gikk i land. Det var travelt liv på brygga. Rundt oss hoiet mennesker som var i full gang med å lesse kasser fulle av fisk inn på båten vi akkurat kom ut av. Det var deilig å være tilbake.

Jeg kjente meg godt igjen. Det luktet varm asfalt og søtelig duft fra trærne rundt. Båtmotoren durte, og sirissene priste morgensolen. Alt var som det pleide.

Pappa, som hadde forsvunnet ut av syne i alt kaoset idet vi steg ut av båten, ropte nå på meg fra andre enden av brygga. Jeg vipsa opp håndtaket på kofferten og skyndte meg bort til mamma og pappa som stod og lo av hvor høylytte grekerne er.

Vi bega oss innover i den lille byen. Vi visste akkurat hvor vi skulle. Den samme kafeen under platanlønnen, hvor vi alltid spiste mens vi ventet på båten som skulle ta oss videre. Pappa bestilte frokostmeny, mens mamma og jeg ville ha den karakteristiske greske yoghurten med honning. Alt var som det pleide.

Etter at vi hadde spist, tok vi med oss koffertene og begynte på turen innover mot sentrum. Vi hadde noen timer på oss før neste båt gikk.

Da vi rundet neste sving, var ingenting som det pleide. Utover hele den åpne plassen foran meg var det fullt av telt. Det vil si; det var telt laget av plastikkpresenninger. Mennesker satt rundt teltene. De snakket et annet språk enn gresk. Barn løp rundt på plassen og lekte. Spredt omkring lå det mye søppel, og magre katter stimlet sammen i søpla på jakt etter mat.

Da gikk det opp for meg at det var flyktninger jeg så. Jeg ble sjokkert. Jeg hadde hørt masse om det i nyhetene, om flyktningkrisen som preget Hellas og Europa, men det hadde virket så veldig fjernt.

Vi som lever i trygge Norge, kan lett distansere oss fra andres vanskeligheter og virkelighet fordi deres virkelighet er så langt unna og har liten tilknytning til oss. Dette synet som møtte meg, skapte en ny virkelighet. Ingenting var som det pleide.

Jeg gikk rystet videre, mens jeg fortsatte å se bortover mot teltene. Plutselig kjente jeg noe vått mot føttene. Jeg hadde tråkket i en stor vanndam. Det stod fullt av bøtter rundt en hageslange. Hageslangen kom fra en butikk, og det var tydelig at dette var et sted flyktningene fikk drikkevann fra.

Jeg var i ferd med å løfte opp kofferten min for å komme meg over da jeg så en av mennene ved et av teltene sprette opp. Han kom bort til meg og strakte ut hånden sin for å signalisere at han kunne hjelpe meg med å bære kofferten min over vanndammen. Klærne hans var møkkete, og han hadde ikke sko på bena, men han smilte.

Jeg prøvde å si at jeg klarte det selv, men da bare smilte han mer, løftet kofferten opp og bar den over vannet. Jeg ble forlegen, men takket han som best jeg kunne.

Jeg kunne ikke forstå at han som flyktning hadde noe igjen for å hjelpe meg. Jeg, som bodde i Norge og som hadde det så bra. Han satte ned kofferten min, smilte og nikket, og ruslet tilbake til stedet han kom fra.

Jeg stod litt og så etter han, Hvorfor ville han hjelpe meg? Jeg, som ikke hadde gjort noe for å hjelpe ham. Han var flyktning. Han hadde antageligvis solgt alt han eide for å kunne kjøpe en båtbillett som var så altfor dyr, forlatt familien for så å reise ut på havet i en skrøpelig båt i håp om å nå land et tryggere sted. Så måtte han sove ute på bakken, i telt laget av presenning mens han ventet på svar fra myndighetene. Han kunne ha foraktet meg.

Jeg fikk respekt for denne mannen. Resten av ferien gikk som den pleide, men i meg hadde noe endret seg.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke