20. aug
Røsbak flirer: Stian Carstensen forteller om en «tempotourettes» dans. Slikt tempo går det verst utover kvinnfolk, og hans musikalske beskrivelse av lyden av lårhalsen som gikk, var mesterlig.
 
Trekkspill og skrøner i skjønn forening
Ove Røsbak og Stian Carstensen bærer sin hatt som de vil, og har laget en forestilling med artige skrøner og noen litt dypere historier.

Publisert: 20.nov.2016 21:59
Oppdatert: 20.nov.2016 22:07

Da er det bare å ta av seg hatten for slik frimodighet, og for at de faktisk klarte å lage en fengende forestilling uten dødpunkter.

De to fylte hverandre godt ut på scenen, hvor det vekslet mellom sanne historier, skrøner og musikalske innslag. Begge reagerte godt på hverandres bidrag og improviserte stadig vekk.

Publikum så ut til å kose seg, og selv om latteren aldri tok av, så ble hele forestillingen akkompagnert av en god del humring.

musikalsk humor

Fortellingene og musikken er basert på norsk folketradisjon, og de to artistene hadde hver sin innfallsvinkel. Røsbak tok som regel utgangspunkt i noe han har skrevet før, mens Carstensen virket mer spontan i sin fortellerkunst, og så ut til å ta det fra hukommelsen.

Carstensen var nok på sitt beste i sin fortelling om innavl på fødestedet Eidsvoll. Det ble en ellevill fortelling om hvordan drøvelen til slutt levde sitt eget liv, og førte til doble vokaler (!). Det følgende musikalske innslaget, en vuggevise om innavl, med La-ars som hovedperson, gjorde seg godt.

Carstensen er virtuos på trekkspill, og musikken løftet hver en tekst til et høyere nivå. Røsbak kunne ikke reagere annerledes enn å fastslå at han var glad for å ikke ha vokst opp på Eidsvoll.

Mens Carstensens humor var til dels ganske skarp, var Røsbak sin innfallsvinkel ofte mer melankolsk preget. Slik ble det også en annen stemning i musikken av. Både «Rokken går», om hans bestemor, og især den personlige «Voggevise for en avdød far», som ble sunget helt til slutt, var preget av en god og seig energi. De rolige visene ble nærmest snakkesunget, og med lange trekkspilltoner ble virkningen både rocket og dempet samtidig. På denne måte skapte de to en god avveksling mellom det heseblesende og det rolige.

noen utfordringer

Noen ganger tok det vel litt av, slik som i Røsbaks sang om «Gjøkeredet», hvor han til slutt danset viltert rundt, og sluttfrasen ble ropet uforståelig i mikrofonen. Carstensens innslag i eldre Eidsvoll-dialekt ble også en utfordring, mens takket være spontane forklaringer i mellom ble det likevel forståelig.

De kunne godt ha fortsatt hele kvelden, som de selv sa til slutt, men publikum virket meget fornøyd med det de hadde fått.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke