Hesaplı Krediler Hızlı Krediler
hacklink
buy instagram followers
20. sep
BARNDOMSHJEMMET: Jan Åge Hole er tilbake i Skappels gate der han vokste opp. Til venstre over inngangsporten fikk han sitt eget rom da familien kom hit i 1958.
 
En ekte bygutt fra Hamar
Skappels gate 1 B: Du har kanskje lest Jan Åge Holes noe underfundige leserinnlegg i HA. Hamargutten liker å blande alvor og ironi. Han er en bypatriot.

Publisert: 02.okt.2016 08:48
Oppdatert: 06.okt.2016 11:14

Jan Åge Hole (66) er det vi kan kalle en ekte bygutt i Hamar. I 1958 flyttet åtteåringen, mor, far og lillesøster fra Vognvegen til de nye, flotte blokkene i Skappels gate. Her fikk han eget rom og greier, og i dette miljøet kan Jan Åge se tilbake på en minnerik oppvekst: I gata, på Brygga, i parken, på Sterudodden, Koigen, ja, i hele byen etter hvert. Han kom til Skappels gate som en guttunge og dro derfra som mann.

Hole har skrevet ned minnene fra oppveksten, og han husker fortsatt den store dagen da familien Hole flyttet til Skappels gate i 1958.

– Det var rart å flytte helt nedi byen. Det var jo ei lang reise fra Vognvegen på Storhamar helt ned til byen. Og jeg kjente jo ingen der, erindrer Jan Åge.

Det var skummelt. Og som åtteåring sto han i den nye leiligheten, kikket ut gjennom i vinduet og ut i gården da han skulle legge seg den første kvelden.

– Da det var helt tomt for unger, sa jeg til mamma: Nå som ingen er ute, synes jeg det er koselig her. Da fikk jeg lyst til å gå ut og leke. Det var ikke så greit å komme ny til et ukjent sted, smiler Jan Åge, som snart skulle få nye venner.

– Da vi kom med flyttelasset og kjørte inn hovedporten i Skappels gate, sto det en liten gutt der så blid som bare det. Hei, sa han. Skal jeg hjelpe dere å flytte?

– Han var kontaktsøkende han også. Jan Kristiansen som han het, bare kalt «Livel», hadde flyttet dit uka før og hadde ingen kamerater han heller, forteller Jan Åge, om et vennskap som fortsatt varer. De er bestevenner, har gjort det meste sammen opp gjennom årene, og 66-åringen kan ikke skjønne annet enn at vennskapet vil vare livet ut.

Men det skulle komme flere unger som Jan Åge fortsatt har god kontakt med.

Etter hvert som folk flyttet inn i de om lag 70 leilighetene ble blokka et godt sammensatt krydder av småunger, tenåringer og voksne i de fleste oppgangene. Snart ble de så mange at de startet løkkelaget Fart som var med i Stikkas (Stiftstidende) løkketurnering i fotball.

– Det var utrolig fint å vokse opp i Skappels gate. Om vinteren spilte vi hockey i gata, lagde hoppbakke i Brochsbakken og ned mot Sterudodden – eller det som i dag kalles Koigen. Vi testet mjøsisen som lå mjuk over kloakken på Koigen, og det var ikke så rent sjelden jeg kom hjem gjennombløt med dasspapir oppunder øra og fikk kjeft av mutter’n, ler Hole, som til og med opplevde sitt første tungekyss med søstera til bestekameraten i nærområdet da de lekte gjemsel i Stomperudgården.

På Facebook ligger det et klipp av en velvoksen mann som strener opp på Hamars berømte stupetårn den dagen da Einar Busterud skulle prøve seg fra Hamars stupeanlegg i forbindelse med Sommeråpent. Det var 66-årige Jan Åge. Rakrygget gikk han opp på tårnet, stoppet en brøkdel av et sekund før han la armene langs kroppen og stupte uti med hodet først. Og tro det eller ei. Jan Åge forteller at det er mer enn 15 år siden forrige gang han forsøkte seg fra et stupebrett med miltutten som gutta som på Brygga kalte dette stuntet.

Veien fra Skappels gate til Brygga var ikke lang for gutta som bodde i området.

– Brygga ble fort et tilholdssted for oss gutta. Ja, det var jo noen jenter der også, da. Vi yngste så opp til de eldre gutta som mestret stupingen som om de aldri hadde gjort noe annet. Selv begynte jeg faktisk før jeg kunne svømme skikkelig. Det gikk bra under vann, og så var det bare å dra seg opp langs trappa.

– Men vi lærte fort, og snart stupte også vi fra både fra stokkene og Konken (Hamar-Kapp-ferja). Og det var en sport å være med Ladner’n så langt ut som mulig før vi hoppet av og svømte i land. Gunnar Volleng satte rekord da han var med nesten til Nes.

– Men han måtte ta bussen hjem derfra, humrer Hole.

Hamarfolk flokket seg ofte på brygga for å se de unge atletene i badebukse i aksjon. Mynter ble kastet ut i vannet, og guttene stupte uti. Tilskuerne var alltid spente på hvilken knyttet hånd som kom først opp av vannet med mynten.

– Vi kunne jo ikke bade hele dagen heller, så det ble mye fotballspilling på plenen, og ett av høydepunktene var å kunne gå i kiosken til fru Moren og kjøpe en frossen Tobby, forteller fortelleren.

Med tenårene ble også reviret utvidet. Å komme seg inn på Kafé Nor var spennende, for ikke å snakke om butikken til ei dame de kalte fru Dong, for der kunne de bytte brukte cowboybøker å kjøpe kondomer. Også byoriginalene Lange London og Lilly med håndkjerra ble de kjent med.

– Og vi må ikke glemme Didden i Storhamargata som ble et tilholdssted også for de fleste som gikk på Katta. Her spilte vi på femøres knipsekasse, spiste softis og boller, drakk brus og saft. Et herlig sted, erindrer Hole.

Han er oppvokst med jernbanelinja som nærmeste nabo, og han husker godt motorvogna hadde stoppested rett ved Nestle-undergangen.

– Vi tenkte jo aldri på at det var støy fra jernbanen.

– Men det gjør mange nå, og du liker å terge litt i debatten?

– Jeg synes det er morsomt å være litt ironisk, men det er jo mye alvor i denne saken, og nå har jeg skrevet mitt siste innlegg om jernbanen. Jeg tror det blir som i dag i Hamar i lang tid framover, og jeg lever godt med det, sier bypatrioten, som også synes det er ekstra moro å ironisere med nabokommunene.

– Visste du forresten at Skappels gate er oppkalt etter Even Pedersen Skappel, som opprinnelig var ringsaksokning?

– Hæ! Kødder du?

Tre steder til

1. Jeg har hatt mange fine turer til Planica for å se på skiflyging, og da har vi alltid bodd i en by som heter Bled. En veldig idyllisk plass hvor vi har funnet et hotell som er helt supert. I tillegg har vi en fast drosjesjåfør som kjører oss til Kranskja Gora der vi tar buss opp til bakken i Planica. Høydepunktet på en av de fem turene var da Bjørn Einar Romøren satte ny verdensrekord med 239 meter 20. mars 2005.

2. Jeg har vært veldig mye i England i forbindelse med jobb og hygge, og de siste årene er det Liverpool som har vært det store. Ikke på grunn av fotball. Magneten har vært å oppleve steder hvor gutta i Beatles har spilt og vært. Jeg har sett én kamp i byen, og det var på nivå fire med Tranmere Rovers. Det var som å gjenoppleve de første tippekampene. 4.000 tilskuere og en herlig stemning. Og bare for å ha nevnt det. Tottenham har i alle år vært mitt lag, og jeg har sett dem i aksjon noenogtjue ganger.

3. Kona har hytte ved Øigardseter på Høvringen, og det er et veldig flott sted. Vi var der mye tidligere. Jeg likte å gå turer i fjellet, men på grunn av helseproblemene får jeg ikke brukt hytta slik jeg ønsker lenger.

 
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke