21. mai
 
Tilbake etter 14 måneders knalltøff kamp
KORSBÅNDSKADE: En helt vanlig retningsforandring satte håndballkarrieren til Kristin Høybakken (22) på pause. Nå er Storhamar-spilleren endelig tilbake på banen.

Publisert: 31.okt.2017 13:54
Oppdatert: 31.okt.2017 18:49

Vi skrur tiden tilbake. Det var i slutten av august i fjor, det var Vestfjorden cup og oppkjøring til sesongen. Kristin Høybakken hadde aldri vært så godt trent, aldri vært så motivert. Ti minutter ut i den første kampen i turneringen passerte Kristin Høybakken en motspiller. Hun kjente at det skjedde noe i kneet, men fighteren bet tenna sammen, fortsatte mot mål, og skjøt. Etterpå knakk hun sammen. Skrek. Etter en MR-undersøkelse fikk hun beskjed om at korsbåndet var røket.

22-åringen ble en del av en dyster statistikk, og tallene er mørkest for unge jente.

Les også: Jenter mellom 14 og 20 år er mest sårbare når det gjelder korsbåndsskader. Les lege Lars Engebretsens betraktninger om teamet her.

– Jeg tror styrke- og basistrening er utrolig viktig for å være sterk nok i finter og retningsforandringer, sier Høybakken.

– Viktig tema

– Dette temaet er viktig. Jeg er blitt oppringt av forskere, folk fra Norges idrettshøgskole og fysioterapeuter. De ville ha fakta. Hvordan skjedde det? Det er bra at fagfolk tar dette på alvor. Jeg hører om altfor mange jenter som har røket korsbåndet, sier håndballspilleren.

Da Storhamar møtte Molde borte 8. oktober var Høybakken i troppen igjen for første gang siden korsbåndskaden. Rett foran henne falt Molde-profilen Anniken Obaidli (22) om. Korsbåndet sviktet igjen. Molde-spilleren hadde akkurat kommet tilbake etter en lik skade. Det var sterke bilder.

– Jeg så at kneet hennes ga etter, og tankene gikk tilbake til min egen skade. Jeg kjente på følelsen. Det var skikkelig guffent. Hun skrek i smerte, akkurat som jeg gjorde. Jeg håper de klarer å finne klare årsaker til at så mange jenter tar korsbåndet. Som jeg sa tidligere vet jeg at mange jobber med saken, sier Kristin Høybakken, som forteller at det også var vondt å se at lagvenninne Tina Engan pådro seg den samme skaden for et drøyt år siden.

Kristin Høybakken forteller at hun aldri vurderte å legge oppe. 22-åringen så tidlig framover, og sa at hun skulle tilbake på håndballbanen. 18. oktober, mot Tertnes hjemme, entret Kristin Høybakken banen igjen – full av vanlig glede og spilleglede.

– Jeg hadde ventet så lenge på å få spille igjen. Det var en ubeskrivelig følelse, det var herlig. Det er dette jeg har trent for så lenge.

To operasjoner

Vi spoler tilbake igjen. Tilbake til 2016 og de litt mer dystre dagene. 22-åringen humpet rundt på krykker i åtte uker. Så ble det operasjon og en smertefull uke for Storhamar-spilleren.

– Den første uka etter operasjonen hadde jeg så utrolig vondt. Jeg har pådratt meg flere forskjellige skader, men aldri hatt så vondt.

Så ble krykkene kastet, og 22-åringen måtte rett og slett lære seg å gå igjen.

– Det tok seks uker før jeg klarte å løfte beinet av gulvet i sittende stilling. Det ble mye trening med balansepute, og det å gå en trapp var en utfordring, husker jeg. Jeg var ikke sterk nok. Det var som å starte helt på nytt. Jeg var satt så langt tilbake. Mye lenger enn jeg trodde.

I mars kom en ny smell. Det ble nemlig en ny operasjon. Det ble funnet arrvev, som måtte bort, i kneet.

– Da ble jeg satt tilbake, men etter den operasjonen løsnet det litt fysisk. Jeg fikk til full strekk på beinet. Arrvevet hadde gjort at jeg slet med akkurat det, sier Høybakken, og fortsetter:

– Det ble mye alternativ trening, ofte to økter om dagen. Jeg startet med veldig lette vekter. Det var utrolig mange timer med skikkelig kjedelig trening. Jeg følte meg ensom, langt unna alt. Det var en veldig rar følelse, husker jeg.

– Hva motiverte deg?

– Hvis jeg skulle slutte med håndball skulle det være mitt valg. Slik tenkte jeg. Håndball betyr mye for meg, og da jeg var skadet var det noe som manglet i hverdagen. Jeg satte meg delmål hele vegen, og det hjalp. Jeg skulle tilbake til det jeg synes er det morsomste i hele verden. Jeg vurderte aldri å gi meg.

Fraløpt av gammel dame

22-åringen forteller at hun fikk testet tålmodigheten skikkelig.

– Det var mange inntrykk, og det spesielle var at alt handlet om kneet. Små ting betydde mye. Da jeg kunne løpe igjen jublet jeg. Det var en barriere som ble brutt. Men jeg skjønte også ganske fort at det var en lang veg å gå. Jeg ble nemlig fraløpt av en gammel dame. Da skjønte jeg at det ventet mange treningstimer til før jeg var tilbake der jeg var, smiler 22-åringen.

Hun fant motivasjon og glede i reiser. Storhamar-spilleren dro til Australia, Bali, Paris og Amsterdam.

– Det var veldig fine uker. Jeg fikk noe annet å se fram til. Det er lett å føle seg ensom i en slik skadeperiode. Jeg måtte ta permisjon fra skolen, men jeg var veldig mye i hallen for å møte de andre jentene. Samtidig kunne jeg ikke gjøre det samme som dem. Jeg havnet litt på utsiden, selv om jeg selvfølgelig fortsatt var en del av laget. Det var en veldig rar følelse.

– Hva slags oppfordring har du til andre som pådrar seg en slik skade?

– Tren! Det kreves ekstremt mye opptrening, og det er viktig å huske at du får igjen for all treninga. I tillegg er det viktig å sette seg delmål på vegen. Jeg husker godt den første gangen jeg gikk opp en trapp uten stopp. Det var en stor dag, et høydepunkt i kampen for å komme tilbake på håndballbanen.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
GRAFIKK: Jorun Refsahl
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her.