23. aug
Ha 10. mars 2017
 
Nå er det alle vi andre som må opp i ringa
217 minutter og 14 sekunder: Vi ba om at Storhamar måtte komme seg opp i ringa. Det er med stor ydmykhet vi tar imot verdensrekorden de ga oss.

Publisert: 13.mar.2017 12:29
Oppdatert: 13.mar.2017 14:18

Den historiske begivenheten denne natta kommer vi aldri til glemme. Vi som holdt ut og ventet på at spenningen skulle ta slutt, de som la seg fordi de følte de måtte på grunn av jobb eller skole dagen etter, de som rett og slett ikke orket mer, de som var for unge til å få med seg slutten, de som var for gamle – kort sagt alle vi som har en viss tilhørighet til Storhamar, bærer nå på den samme stolte følelsen.

Følelsen av å ha vært med på noe stort.

Noe større enn vi noen gang hadde sett for oss.

Bedre enn 1936

Når verdensrekorden fra NHL i 1936 blir knust av Storhamar mot Sparta med et saftig slagskudd av Joakim Jensen rundt klokka 02.30 – åtte og en halv time etter at kampen startet – da er det ikke så mye mer å si annet enn dette var svar på tiltale og vel så det.

For først slo Storhamar tilbake i bortekampen mot Sparta fredag og sørget før 2–2 i kamper i en kamp som blant annet kostet en ny skade på Christian Larrivée, etter at vi alle var både langt nede og skuffet over hjemmekampen onsdagen før.

Før de altså kriget seg til både verdensrekord og seier langt ut i evigheten mot Sparta Warriors.

Det går an å føle med Sparta som ikke fikk med seg noe annet enn en trøtt bussjåfør og et vanskelig utgangspunkt hjem til Sarpsborg etter denne maratonkampen. De jobbet like hardt som Storhamar med enda noen flere skader.

Det må ha vært en utrolig tung reise hjem.

I lunsjen denne mandagen etter er det ikke noe annet det snakkes om.

Var du der?

Holdt du ut hele kampen?

Fikk du sove etterpå?

«Vi gir oss aldri»

Selv Sportsnet i Canada viste scoringen i NHL-programmet sitt bare noen minutter etter at kampen var over i CC Amfi.

Norsk klubbhockey har aldri satt et større avtrykk på hockeykartet enn det Storhamar og Sparta gjorde denne natta.

Da passer det bra at et av Storhamars slagord faktisk heter «Vi gir oss aldri». Det har kanskje vært i overkant mange slike slagord i Storhamar de siste par årene, men dette bør nå bare dyrkes for alt det har vært.

«Vi gir oss aldri» beskriver akkurat det vi følte utover i kampen.

Så er det selvsagt noen spørsmål om restitusjon og hva dette gjør med spillerne? Burde kampen vært stoppet? Hvor går grensen for at slike maratonkamper bør stoppes?

Og hva kan vi regne med i neste kamp av både Sparta og Storhamar?

For Storhamar sin del tror jeg det gir en enorm boost å avgjøre en slik kamp. De fikk ikke ut alt i de to første hjemmekampene. Kanskje skapte det en liten utrygghet, men så kommer denne kampen som igjen skaper en ny glede, en ny optimisme og et nytt samhold som kanskje hever laget det lille hakket de trenger for å komme seg gjennom disse tøffe kampene mot Sparta.

Det er utrolig tungt både fysiske og mentalt å spille disse kampene, så alt du kan dra med deg videre av positiv energi teller.

Men er det noe vi har lært av disse kampene, er at Storhamar og Sparta er omtrent akkurat like gode.

Og Sparta-spillerne vil krige igjen tirsdag kveld.

«Opp i ringa»

Lagidrett er i det hele tatt vanskelig å forstå til tider. Svingningene kan være så enorme uten at det kan forklares veldig godt.

Og som kommentator blir jeg i hvert fall ydmyk når et lag slår tilbake på denne måten etter at de har fått kritikk for både det ene og det andre.

Og når lokalavisa slår til med «Opp i ringa, Storhamar» på hele forsida og ber spillerne om å blø for byen, så ligger det også et slags håp om at det skal komme en reaksjon på det.

Idretten er så full av tilfeldigheter at jeg kommer aldri til å ta noen ære for det som skjedde denne natta, men vi kan alle lære noe av Storhamar og Sparta her.

Det handler om nettopp det å gjøre sitt beste når det virkelig trengs.

Da jeg så hvordan spillerne på begge lag sank sammen på isen i utmattelse etter scoringen til Joakim Jensen, fikk jeg frysninger på ryggen.

Det var stor idrett vi hadde vært vitne til.

Kvaliteten var kanskje ikke den beste hele tiden, men vi skal ha stor respekt for det som ble lagt igjen av innsats av trenere, spillere og de rundt lagene.

De var ekte krigere.

Som gjorde akkurat det de er best til.

De sloss for laget sitt.

De sloss for byen sin.

Og Storhamar vant dette enorme slaget.

Det syke er at «krigen» ikke er over.

Den fortsetter tirsdag kveld.

Jeg tør ikke tenke på hvordan det vil gå.

Fram til da får vi bare nyte at verdensrekorden er vår.

Så tror jeg alle er enige om at nå er det byen og supporterne som må opp i ringa og støtte laget i det som kommer.

Det har de virkelig fortjent.

P.S. Hjallis’ legendariske 16.32,6 fra 10. februar 1952 på Hamar stadion fikk også sin verdige etterfølger i 217 minutter og 14 sekunder. Ikke engang NHL-lagene kan matche det.

 
Kommentarfeltet er stengt mellom
22:00 og 08:00
Siste nytt fra nyheter
Sjefredaktør:Carsten Bleness »
Nyhetsredaktør:John Arne Holmlund »
Digitalredaktør:Anne Ekornholmen »
Sportsredaktør:Rune Steen Hansen »
Kulturredaktør:Geir Vestad »

Kundeservice/abonnement:abo@h-a.no
HA arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. HA har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til.
 
HA bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke